Forskning - vårt nye mantra

Som ansatt i høgskolen over mange år, har jeg opplevd et økende fokus på forskning. I løpet av det siste året, i universitetssatsingens tid, er forskning nærmest alfa omega. Det er forskning som teller, publikasjoner i vitenskapelige tidsskrifter og ansettelser av førsteamanuenser. Jeg registrerer  stadig flere stillingsutlysninger der en søker etter førsteamanuensis - ikke førstelektor, og slett ikke høgskolelektor. Men for hvem? For at høgskolen skal få kreditt i de "rette miljøer" eller for studentene? Det er studentene som er utdanningsinstitusjonens berettigelse, uten dem, ingen jobb, og ingen forskning. Utdanningsinstitusjonen skal selvsagt drive forskning, både fagspesifikk forskning og pedagogisk forskning. Det er som pedagogisk personale vi er ansatt, og fagforskningen skal føre til økt læring for våre studenter. Pedagogisk utviklingsarbeid er vesentlig for å lykkes i vårt pedagogiske virke, utviklingsarbeid som bidrar til at vi står rustet som høgskole, til å møte studentene våre framover. "Det viktigste er at studentene lærer noe av det", sier Vibeke Bjarnø. Dette synes å ha gått i glemmeboken i bestrebelsene på å bli et universitet. Det er lærerne, ganske alminnelige høgskolelektorer, som underviser og veileder studentene hver eneste dag, som er navet i høgskolen - ikke forskerne. La oss sette pris på dem og vise det! Deres virksomhet er like verdifull som forskernes. All verdens publikasjoner kan ikke erstatte det arbeidet de utfører.