Velkommen til fagbloggen Gode praksiser i et flerkulturelt studiemiljø.

Kari Mari, Marit inviterer til pedagogiske refleksjoner og diskusjoner om mangfold og læring.


fredag 23. september 2011

Deltakelse i samfunnsdebatten fra alle grupper

11 av Arbeiderpartiets 20 bystyrerepresentanter har minoritetsbakgrunn. Så flott, tenker jeg, det er viktig med bredde. Uten at ulike saker sees fra flere synsvinkler, uten gnisninger av noe slag, kommer vi ikke videre. Jo flere synspunkter, jo bedre.
Men selvfølgelig uteblir ikke kritikken. Det stilles spørsmål ved om disse representantene virkelig er de beste i partiet - de er valgt inn fordi noen har flyttet dem oppover på listen, ikke pga sin dyktighet. Historier om hvordan minoriteter overtaler "sine" til å stemme på dem er allerede ute i mediene. Hva er det kritikerne frykter? Hva er egentlig denne dyktigheten de etterspør?
En opplevelse av dyktighet har trolig noe med språkferdigheter å gjøre. I Norge har vi liten tradisjon for "annerledes norsk". Vel - så la oss bli bedre. Vi som er født inn i det norske språket bør kanskje - og litt kvikt - begynne å tenke på norsk-pakistansk, norsk-indisk osv som ulike dialekter innen det norske språket. En innvandrer vil aldri beherske språket som en innfødt, samme hvor dyktig han eller hun er. Det er for mye forlangt. Og det gjelder enten innvandreren er norsk og har utvandret til Frankrike eller en innvandrer som har kommet til Norge fra et annet land. Men de har så mye mer, noe vi som er født og oppvokst i det enkelte landet ikke har.
Høyre vant valgkampen i Oslo. I deres valgkampprogram kan en lese: "[D]en store minoritetsbefolkningen representerer et positivt mangfold..." Jeg vil gjerne tilføye: "La denne ressursen bli en ressurs!"
Gjennom mitt arbeid treffer jeg mange innvandrere, ressurssterke innvandrere. Mange av disse ønsker å delta aktivt i samfunnet. De ønsker språkkurs utover det som tilbys i dag for å lære språket slik at de kan gjøre seg gjeldene både blant kolleger på arbeidsplassen og i samfunnsdebatten. De ønsker å lære å snakke og skrive slik at de kan fremme sine kunnskaper og sine meninger. De ønsker å bli sett og hørt. Slik er det ikke i dag.
Vi har utviklet kurset SKOMP - språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon. Oslo kommune har en gylden sjanse til å innfri sine løfter om de ønsker. Vi samarbeider gjerne om et godt tilbud for Oslos borgere!

tirsdag 20. september 2011

Partnere søkes!

To dager i Tromsø med strålende sol og høstfrisk luft har gitt inspirasjon. Det var kanskje ikke så mye nytt å hente, men tid til uformelle samtaler, tur i fjellet og litt mackøl i ølhallen har pustet liv til ideer som har ligget på vent.
Studieforberedende kurs har hvert gjennomført for søkere til høgskolen i en tiårsperiode, med ubetinget suksess. Pågangen av søkere har økt fra år til år, og i år fikk 100 deltakere plass. Mer enn det klarer vi ikke. Derfor har Kari Mari og jeg lenge lekt med tanken om et nettbasert kurs i tillegg til det ordinære kurset. Til nå har det blitt med tanken.
Oppholdet i Tromsø har fått fart på oss. Nå vil vi igang, og vi vil ha en GOD prosjektsøknad ved neste korsvei. Vi har bare et lite problem - vi trenger samarbeidspartnere på IKT-siden. Her gjelder det å få med kreative personer som kan noe annet enn oss. Film og andre digitale medier og et oppkomme av gode ideer om hvordan deltakerne kan få en liten forsmak på hva høgskolestudier innebærer gjennom et IKT-basert forkurs. Kanskje er Snøball Film med, men hva med IT-biten? Noen som kjenner noen?
Nettverksbygging er dessverre ikke vår sterke siden, og i allefall ikke utenfor eget fagområde.
Og Kunnskapsdepartementet - dette skulle vel i høyeste grad være relevant og interessant for dere?
Vi etterlyser en brennende interesse for prosjektet og interesserte bes melde seg!!!

torsdag 15. september 2011

Tålmodighet er ingen dyd

"Vi må være mer utålmodige," uttalte en av deltakerne på seminaret "La ressursene bli en ressurs". Hun har utvilsomt rett. I forrige ukes nummer av Morgenbladet etterlyser Lena Lindgren en diskusjon om normaliteten og hva samfunnet tillater av menneskelig variasjon. Hun er opptatt av hvordan barn med ADHD medisineres. Jeg er opptatt av hvordan innvandrere og andrespråksstudenter diagnostiseres og hvordan de "behandles". Det er på tide å se variasjonen blant mennesker, variasjonen blant studenter, som en nødvendig verdi - IKKE som en uheldig omstendighet vi for enhver pris må behandle bort. Vi må åpne øynene, anerkjenne de forskjellene som er - og enda mer: faktisk sette pris på at verden kan forstås på ulike måter, gjennom flere språk. Tenk hvilket læringspotensiale det ligger her! Jeg er også utålmodig, veldig utålmodig. Vi er i høyeste grad på overtid. Jeg er lei av at vi forstår oss i hjel, nedsetter grupper, utformer strategiplaner, diskuterer og forholder oss til dette som en størrelse utenfor oss selv. Nå er det på tide at vi slutter å skulle forstå de andre og heller konsentrerer oss om å redefinere oss selv i møte med andre mennesker med en annen forståelse, andre meninger og en annen norskhet. Jeg kan forandre meg - ikke andre. Skolens oppgave må være å skape rom for annerledeshet, rom for anerkjennelse, slik at reell deltakelse kan bli en realitet og ikke bare et utsagn, en floskel i alle planer. Hvorfor ikke la ulike meninger og ulike holdninger bli en ressurs for perspektivutvidelse og egen utvikling? Du verden så utålmodig jeg er..............

mandag 5. september 2011

Stort behov for norskopplæring etter endte studier

Kurset ”Språk og kommunikasjon for utdanning og profesjon” (SKOMP) startet i dag og vi fikk en overraskelse. Det viste seg at kurset appellerte til helt andre målgrupper enn de vi hadde tenkt. Vi hadde tenkt innvandrere som:
• har norsk som andrespråk
• har studiekompetanse med bestått Test i norsk, høyere nivå eller tilsvarende
• planlegger å søke opptak ved en profesjonsutdanning
• er usikker på om deres norskspråklige ferdigheter er tilstrekkelige for en profesjonsutdanning
• ønsker å forbedre sine språk og kommunikasjonsferdigheter i norsk

Vi fikk innvandrere som enten var studenter eller hadde fullført norsk høyere utdanning og var i arbeid. Våre deltakere hadde erfart at deres norskspråklige ferdigheter ikke var tilstrekkelige i studie- og arbeidsliv til tross for inntakskrav og godkjente eksamener. Søkere til høyere utdanning har ikke de samme erfaringene. De antar at deres norskkunnskapene er tilstrekkelige ettersom de har studiekompetanse.

At over 2/3 av SKOMP-deltakerne har behov for å lære mer norsk etter fullførte profesjonsstudier er alarmerende. Det kan bety at den utdanningen de har tatt ikke er tilstrekkelig for et norsk arbeidsliv. Det kan også bety at en sykepleier med norsk som andrespråk ikke blir oppfattet som likeverdig med en sykepleier med norsk som førstespråk sjøl om de har tatt samme utdanning ved samme institusjon.

fredag 2. september 2011

Kristin Halvorsen i utakt med tiden?

Et av dagens nyhetsoppslag er de private videregående skolene. Det meldes om uvanlig stor pågang, noe Sanner (H) tolker som en klar beskjed fra ungdommen om at de rødgrønnes politikk er i utakt med tiden. Dette er en grov overdrivelse og overtolkning av data. Sanner glemmer at det dreier seg om svært få elever, og spørsmålet heller hvem disse er og hvorfor. Jeg har også møtt elever i vgsk som forteller at de velger "privatgymnas" framfor offentlige skoler fordi de vil gå på en god skole og få gode resultater. Dette er ungdom som ikke har noen mulighet for å vurdere hva som er en god og en dårlig skole, en god og en dårlig lærer. At private, kommersielle skoler skulle være bedre enn offentlige er en myte - tanken på at denne myten skulle bre om seg er skremmende.
Hva er da så mye bedre ved den private skolen? Lærerne er neppe bedre enn andre. En god lærer drives av faget sitt og av ønsket om å bidra til at elevene lærer, og de finnes i rikt monn i den offentlige skole.
En grunnleggende verdi ved det norske samfunnet er retten til skolegang, og lik skole for alle uansett økonomisk bakgrunn og hvor i landet du bor. Det kan umulig være ønskelig å rykke tilbake til start, til Garborgs tid som han på en ypperlig måte beskriver i "Bondestudenten".
Norge er et av de få landene i verden som har et offentlig og gratis utdanningssystem. I møte med kolleger i andre deler av verden, har "access to higher education" stått på dagsorden i lang tid. Det dreier seg om en problemstilling som heldigvis er ukjent for oss, nemlig hvordan arbeiderklassen skal få tilgang til utdanning og dermed sosial mobilitet. Hvorfor er dette en utfordring? Jo, nettopp fordi de har et system som favoriserer mennesker med en sterk økonomi, som tross ønsket om "access to education for nontraditional students" holder fast ved ulike skoler for ulike elever - uten noe ønske om å gjøre utdanning gratis og mulig for alle.
Men vi bør også stille oss spørsmålet om hva som er godt ved de nye skolene i Norge. De har få elever, klassene er små og kontakten med lærerne er muligens tettere enn i mange andre skoler. Bør vi da satse på mindre klassestørrelser i den offentlige skolen?
Har målet om utdanning og en tendens til masseutdanning ført til for store enheter?
Vi må heller ikke glemme at den offentlige skolen rommer et mangfold av elever, svake sterke, elever med norsk som førstespråk og elever med norsk som andrespråk, ressursfattige og ressurssterke. Dette gir selvfølgelig utfordringer for den enkelte lærer, men er samtidig en viktig ressurs i den enkeltes danning. Kunnskap kan læres, mens holdninger skapes gjennom erfaring. Respekt og for mennesker som er annerledes enn deg selv, å kunne forholde seg til andre som snakker et annet språk enn deg selv, at alle mennesker er like verdifulle enten de er fattige eller rike er noe av den viktigste læringen vi kan gi den oppvoksende generasjonen!
Privatskolene er delvis finansiert av offentlige midler - midler som er viktige når det gjelder å ruste om den offentlige skolen med flere lærere og muligheter for tettere oppfølging av den enkelte elev!