Studieverksted ved Høgskolen i Oslo

Hurra, vi har lykkes!

Studieverkstedet har vært et prøveprosjekt, avhengig av prosjektmidler fra år til for å kunne fortsette tjenesten. Nå er det slutt på prosjektfasen - fra nyttår er studieverkstedet lokalisert i Læringssenteret og er et fast tilbud til alle studenter ved høgskolen i Læringssenteret http://www.hio.no/For-studenter/Studieverkstedet-i-P48-3-etasje.

Med en faglig ansvarlig koordinator og erfarne skrivementorer på plass kan studenter strømme til, enten til drop-in veiledning, bestilt skriveveiledning eller som deltakere på de kursene studieverkstedet arrangerer.

Aktiviteten i studieverkstedet har økt jevnt og trutt. Utfordringen er skrivementorer - vi trenger sårt flere studenter som ønsker å veilede sine medstudenter. Alle får et gratis kurs på forhånd og oppfølging underveis. Erfaring som skrivementor er dessuten er pluss på alle CV'er. Noen som kjenner noen?

Med sammenslåing mellom HiO og HiAk blir det kanskje etterhvert et tilsvarende tilbud ved HiAk?

Å bli akkurat passe

For å arbeide sammen, skrive sammen og lære sammen, må en kunne snakke sammen. For å bruke uttrykket fra de siste bloggene, betyr dette altså at en må være akkurat passe. Det gjelder alle studenter, både de som har norsk som sitt førstespråk og de som har norsk som sitt andrespråk. Alle må være akkurat passe for den aktuelle situasjonen. Jo mer ulike studentene i en samarbeidsgruppe er, jo mer krever det av den enkelte. Altså: noen må lære å forstå og lytte til norsk på en ikke-norsk måte, mens andre må lære mer norsk. Uten tilpasninger fra begge parter vil samarbeidet aldri kunne fungere mellom likeverdige medlemmer.

Den tyngste jobben får de studentene med norsk som andrespråk, og som har kommet til landet sent i livet. Mange studenter må videreutvikle sine norskspråklige og kommunikative ferdigheter for å kunne gjøre seg gjeldende i samarbeid med medstudenter - for å bli akkurat passe i denne sammenhengen. Og - for ikke å glemme: det er nødvendig for kvalitetssikring av framtidige profesjonsutøvere. Språkutvikling er ikke gjort i en håndvending - det krever tid og øvelse. 15 års erfaring fra forsøk på å støtte språkutviklingen parallelt med utdanning har vist at dette ikke tilstrekkelig. Derfor er kurset "Språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon" utviklet. Men hvem vil ta ansvaret for dette kurset? Hvor lang tid vil det ta før kurset kan tilbys landets innvandrere?

Det er bare å blogge!

Målet må være en aktiv blogg med stadige kommentarer og nye innlegg. Dette er den vanskelige biten....hvordan og hvorfor skulle noen delta i dette mediet?

Vi tror på den spontane tanken og refleksjonene tanken avstedkommer og vil gjerne ha medspill og motspill på egne innlegg - så kom igjen!


http://www.youtube.com/watch?v=livzJTIWlmY&feature=player_detailpage

Apropos å være akkurat passe

Kari Mari traff en student som var akkurat passe og det er jo bra. Forleden traff jeg også en student, men den studenten hadde nettopp, etter 2,5 års studier akkurat fått diagnosen "akkurat ikke passe" av sine medstudenter. Det første spørsmålet vi som arbeider med utdanning stiller er selvfølgelig: Hva er forskjellen på disse studentene? Vi søker et svar som kan fortelle oss hvilke tiltak vi skal iverksette for å gjøre noe med den aktuelle studentens problem. Men er det ikke på tide også å stille spørsmål ved om omgivelsene til disse to studentene kanskje er ulike?

Høgskolen ønsker et økt mangfold blant studenter og tilsatte, i tråd med tiden og det omkringliggende samfunnet. Det hevdes at mangfoldet representerer ubrukte ressurser som samfunnet trenger - og jeg vil tro....at profesjonsutdanningene også trenger. Eller tar jeg feil?
Hvilke ressurser er det snakk om her egentlig, og er vi i stand til å se, sette pris på og ta i bruk disse ressursene?

Den akkurat ikke passe studenten har i store deler av studietiden arbeidet i grupper med sine medstudenter, skrevet og dokumenter kunnskaper, redegjort, drøftet og reflektert. Eller har vedkommende virkelig sluppet til med egne kunnskaper, egne refleksjoner? Det vet vi lite om, for et gruppeprodukt viser ikke hvem som gjør hva, hvem som styrer, hvem som tillates å slippe til med sine tanker. Og nettopp det å delta er jo det sentrale i denne læringsformen, begrunnelsen for hvorfor dette gir økt læring og kvalitet til fremtidige profesjonsutøvere.

Dette bringer meg tilbake til kravet om å skrive og skrive.... og skrive sammen med andre for å lære.

Den akkurat ikke passe studenten hadde i følge sine medstudenter ikke bidratt med noe inn i gruppen og de ønsket ikke lenger å samarbeide med vedkommende. Men hvem har sanksjonert bidragene til studenten, og hvem er det som eier definisjonsmakten og kan avgjøre hva som er det rette bidraget, de rette tankene formidlet på den rette norsken?

Hvor er de faglig tilsatte veilederne i dette bildet? Hva blir utdanningens ansvar?
Når studentene forventes å samarbeid på tvers av språklige og kulturelle grenser, bringer dette inn krav om kommunikative ferdigheter på et høyt nivå: samarbeidsferdigheter og ferdigheter i interkulturell kommunikasjon. Uten dette læres heller ikke fag - i alle fall ikke for alle! De ressursene som i alle festtaler etterlyses er og blir ubrukte. Dette må læres, også av høgskolens faglige tilsatte.

Som høgskole kan vi etter min mening ikke være bekjent av denne situasjonen.

Skrive, skrive og atter skrive

Vi lever i et tekstsamfunn - vi skriver via telefon og vi skriver via datamaskiner, vi skriver i til hverandre i hverdagen og vi skriver i utdanningssammenheng. Kravene til skriftlighet har økt i høyere utdanning og som ellers i samfunnet innebærer skriving ulike ting. Fra dag 1 forventes studentene å skrive sammen med andre og levere felles produkter i tillegg til skriftlige individuelle produkter. Skriving skal føre til økt læring, og skriftlig refleksjon over egen læring og over faglige dilemmaer blir viktig. I tillegg forventes skriftlige rapporter i teori og i praktiske studier. Fellesnevneren er fag, det er faglig skriving som kreves. Men hva kreves egentlig av studentene? De skal kunne samarbeide med andre i grupper med stor variasjon når det gjelder alder, språklige ferdigheter og bakgrunn. De skal skrive sammen med andre, få fagkunnskap samtidig som de skal være fagkritiske, de skal skrive å lære og de skal skrive for å dokumentere sine fagkunnskaper. Dette betyr at de må beherske et vell av ulike sjangre og variere mellom disse.

For å sette dette på spissen må studenter i høyere utdanning altså lære seg å samarbeide og skrive slik utdanningene ønsker det for å lære faget. Undersøkelser blant studentene viser at de nærmest utelukkende er opptatt av problemene innad i gruppen og med formelle krav til skriftlige produkter. De faglige diskusjonene og refleksjonene som skal gi læring tillegges liten vekt. Et sentralt spørsmål er da om de får den støtte og veiledning som er nødvendig i samarbeidsprosessen og i skriveprosessen, slik at fokus blir der det skal være - på faget.

Økte krav til ulike former for skriftlighet i utdanningen stiller store krav også til undervisningspersonalet. Er vi forberedt på dette, er vi gode nok og er vi bevisst hva vi egentlig krever?

Jeg tror ikke det og etterlyser en debatt!

Akkurat passe

Traff en tidligere deltaker fra Studieforberedende kurs i går. Han har kort botid i Norge, tok Bergenstesten våren 2010 og nå er han student. Dette semesteret har han tatt seks eksamener og bestått dem alle. I tillegg har han kone, barn og jobb.

Hvordan får han det til? Ikke vet jeg, men inntrykket er at han er ”akkurat passe”, at han ”tuner” seg inn og finner den riktige bølgelengden. Han er behagelig; akkurat passe mørk, akkurat passe aksent, akkurat passe cool, akkurat passe høflig, akkurat passe distansert, akkurat passe pen, akkurat passe mann, akkurat passe alder, akkurat passe sosial, akkurat passe skoleerfaring, med andre ord en ”akkurat passe innvandrer”, men med en intelligens godt over gjennomsnittet.

Å være akkurat passe, er vanskelig og et helt urimelig krav. Alle må vi tåle forstyrrelser – og er du eller jeg ”akkurat passe”?

Arbeidsplanen et hinder for pedagogisk utvikling?

Vil vi ha en dynamisk og fleksibel pedagogisk institusjon eller en institusjon med organisatoriske fartsdumper? Arbeidsplanen kan til tider være en slik fartsdump. Arbeidsplanen er nødvendig. Den fungerer som en kontrakt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Den sikrer planlegging og forutsigbarhet i forhold til arbeidsoppgaver, men samtidig kan den legge en demper på kreativitet og utvikling. Det er en del eksempler på at kolleger verken finner tid til faglig og pedagogisk refleksjon, kunnskaps- og erfaringsutveksling eller nytenkning fordi disse aktivitetene ikke er nedfelt i arbeidsplanen. Pedagogisk utviklingsprosjekt springer ofte ut fra ideer knyttet til erfaringer og ny kunnskap. Ideene følger ikke årshjul, men oppstår der og da. Gode ideer skal en ta godt vare på. De trenger jevnlig stell og oppmerksomhet. Legges de på vent, har de en tendens til å forsvinne. Kanskje kan en hevde at dersom ideen er god vil den over tid foredles som et sandkorn i en perle. Forskjellen og problemet er tiden. Ideene tåler ikke tiden like godt. Mange gode ideer blir utdaterte om en venter. En strategi er nettopp derfor å legge ideene til side å vente til de blir uaktuelle. Med andre ord, ingen sløsing med ressurser. Det er bare det at om institusjonen står stille, blir den akterutseilt fordi alt annet er i bevegelse. For å stå på samme sted må en være i bevegelse og for å være i forkant må en både være framsynt og kunne springe. For å springe trenger en energi. Kreativitet, skapertrang, realisering av ideer er fornybar energi. Vi trenger det! Hva var poenget mitt? Jo, for at en pedagogisk institusjon skal være ”up to date” og ”fit for fight” må den enkeltes arbeidsplan gi rom uplanlagte møter mellom kolleger og utviklingsarbeid. En må kunne stå med beina trygt planta på jorda samtidig som en kan snu seg om på hælen.