Lar vi oss styre gjennom magen?

Matprat 1
Flere prosjekt på HiO ønsker å samle studenter til møter utenom undervisning. For at studentene skal komme, mener mange av initiativtakerne at det er nødvendig å spandere mat på dem. Mye av møteforberedelsene går med på matinnkjøp og borddekking. Deretter går halvparten av møtetida til pizza og tapas. Hva med det faglige innholdet? De fleste av oss, både studenter og tilsatte, er på høgskolen på grunn av faginteresse. Vi ønsker å lære, formidle og utvikle kunnskap. Vi har en kunnskapshunger. Et raskt kikk i speilet og på de rundt meg forteller at primærbehovet for mat sannsynligvis er dekket for de fleste. Er det naivt å tro at studenter har et faglig engasjement ut over å følge det obligatoriske studieprogrammet? Vel, en kan velge å være godtroende, i dette tilfelle å ha god tro på studentene.

Matprat 2
Det er en kjent sak at setter du matrester fra et møte eller fjorårets julekaker framfor pedagogisk personale er alt borte innen 2 minutter. Vi er tydeligvis sultne, men hvor sultne er vi? Lar vi oss forføre av gratis mat og drikke? Gjør det oss godlynte, medgjørlige og lydhøre? I verste fall kan denne foringa ses på som et uttrykk for underkjennelse. I forbindelsen med sammenslåingen av HiO og HiAk var jeg på to arrangement i forrige uke. Jeg åt og drakk både på Bristol og Sentrum Scene og det må ha kostet flesk. Jeg traff gamle og nye kolleger under trivelige omgivelser, men hva var egentlige poenget? Hvis vi skal nærme oss hverandre faglig, hvis vi skal ha reelle diskusjon om felles løsninger og framtid, må vi vite at det vi konkluderer med har betydning. Er det tilfelle, er jeg mer enn villig til å brette opp ermene og fortsette arbeidet i fellesskap slik rektor på HiO oppfordret til under feiringa av HOA (Høgskolen i Oslo og Akershus). Men om løpet allerede er kjørt er det lite tilfredsstillende å legge planer i matos. Da foreslår jeg heller at min kuvert går direkte til kvalitetsheving av studietilbud.

Matprat 3
SjølreFLESKsjon: har jeg både blitt surmaga og fått magemål i løpet av ei og samme uke?

Pedagogiske ideer i statens klør

I nyhetsmediene kan vi lese hvordan Veidekke og NCC har samarbeidet i anbudsrunder og "lurt staten", for å bruke Dagsavisens ord. Anskaffelser og tjenester skal ut på anbud før avtaler gjøres. Så langt, så bra. For statlige utdanningsinstitusjoner gjelder selvfølgelig samme regel, noe som er rett og rimelig. Det skal innhentes minimum 3 anbud når det gjelder anskaffelser inntil 500 000. Igjen kan en si at dette er både rett og rimelig, men det er også noen "men" her. Til kurset "Språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon" som vi tidligere har omtalt på denne bloggen, skal det lages både brosjyrer og et ressurshefte. Teksten står vi for selv, men layouten trenger vi hjelp til. Altså: ut på anbud! Men så viser det seg at et spesifikt firma har inngått en rammeavtale med institusjonen, noe som innebærer at de har førsterett til å utføre dette arbeidet - kanskje til og med om tilbudet fra dette firmaet er dyrest. Likevel - anbud må innhentes. Til hvilket formål spør jeg, hvor er logikken - ?
Som vitenskapelig tilsatt skal vi altså både drive pedagogisk utvikling, utvikle læremateriell og føre opp timer på vår allerede sprengte arbeidsplan til å innhente anbud i et landskap som er ukjent for oss - og utfallet er gitt på forhånd. I forskningens verden er begrunnelser og grundige refleksjoner naturlige ingredienser. En begrunnelse på hvorfor dette må gjøres har jeg ikke fått og jeg spør igjen....hvor er logikken i denne?

Kunnskapsdepartementet - for enkelt!

Kunnskapsdepartementets rapport fra 20.12.2010, Behov og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft fram mot 2020, konkluderer med at det vil være "samfunnsøkonomisk lønnsomt å fase flere inn i høyere utdanning de neste ti årene". Løsningen ser ut til å være flere studieplasser, spesielt der skoen trykker mest. Men er det virkelig så enkelt, flere studieplasser og flere som utdannet - og alt ordner seg?

Glemmer ikke departementet et aldri så lite moment her, nemlig den økende og ressurssterke gruppen av innvandrere som ikke kommer så langt som til høyere utdanning fordi det er for språklig krevende? Vi vet at verken Bergenstesten høyere nivå, Universitetets norskkurs trinn III eller tilsvarende språkopplæring kan gi tilstrekkelig språklig erfaring, språklig bredde og dybden til å kunne fungere tilfredsstillende i høyere utdanning og delta aktivt i det faglige og sosiale miljøet blant medstudenter. En rekke studier har vist dette, blant annet egne studier fra Høgskolen i Oslo. Som en konsekvens av dette har Greek og Jonsmoen utviklet et kurs "Språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon", et halvårig kurs for innvandrere som har bestått de nevnte språktester og som ønsker å søke profesjonsutdanninger. Kurset er utviklet på bakgrunn av mange års erfaring med nettopp denne studentgruppen, men vi snakker tydeligvis for døve ører.

Men likevel, og nok en gang: å avsette midler slik at dette kan tilbys framtidige søkere kan vise seg å være både strategisk, samfunnsøkonomisk og klokt!
http://www.hio.no/Enheter/Pedagogisk-utviklingssenter/Flerkulturelt-laeringsmiljoe/Spraak-og-kommunikasjon-i-utdanning-og-profesjon/Kursbrosjyre

På seg selv kjenner man ingen

- noe å gruble på?

Oppfølging av utenlandske studenter

Korrelasjonsundersøkelse av opptakskrav i norsk
Test i norsk – høyere nivå og Trinn 3 eksamen

Korrelasjonsundersøkelsen 2006, foretatt av Norsk språktest ved Universitetet i Bergen i samarbeid med Nasjonalt fagråd for norsk som andrespråk, viste at det var dårlig samsvar mellom opptakskravene i norsk for utenlandske studenter når det gjaldt trinn 3 i norsk for utenlandske studenter ved universitetene (Trinn 3-eksamen) og Test i norsk, høyere nivå (HN – testen). Den fant blant annet ut at 29 % av kandidatene som gikk opp til begge prøvene samtidig, klarte opptakskravet E på T3-eksamen, men klarte ikke opptakskravet på 450 poeng på HN – testen. (13.1.2011, http://www.folkeuniversitetet.info/avd_filer/ls/spraaktest/Fase_2_Korr.und.pdf)

Korrelasjonsundersøkelse 2008, var en oppfølger av studiene fra 2006 og ble foretatt av Norsk språktest ved Universitetet i Bergen. Undersøkelsen hadde to hovedspørsmål:
1) Er resultat på de to norskprøvene, HN – testen og T3-eksamen (i T3 – eksamen her regnes også norsk språk og samfunnskunnskap for utenlandske studenter med), en god indikator på hvor godt kandidatene klarer seg faglig i studiene?
2) Er opptakskravet, 450 poeng på HN – testen og karakteren E på T3-eksamen, et passende (tilstrekkelig og nødvendig) språklig grunnlag for at studentene skal klare seg godt faglig og sosialt i studiene?

11 % av de ca 8 000 utenlandske studenter som ble kontaktet svarte på spørreundersøkelsen. De største morsmålsgruppene var germanske språk, baltiske/slaviske språk og russisk. Bortimot halvparten av studentene i undersøkelsen hadde HN-testen som opptaksgrunnlag. Resten hadde tatt enten T3-eksamen før 2003, T3-eksamen etter 2003 eller Eksamen fra læreplan i Norsk som andrespråk.

De fleste av studentene i undersøkelsen hadde sin tilknytning til Universitetet i Oslo (n=301). Universitetet i Stavanger var representert med 151 studenter, mens det var 85 utenlandske studenter fra Universitetet i Bergen med i undersøkelsen. Av høyskolene var det Høgskolen i Oslo som har flest informanter i undersøkelsen (n=82).

Ca 75 % av studentene vurderer sine egne norskferdigheter til å være gode eller svært gode. 35 % oppga at de hadde en norsk samboer eller ektefelle. 40 % av studentene hadde studert i 1-2 år i Norge da de svarte på undersøkelsen, mens nesten 30 % hadde studert her i 3-4 år. Nesten 50 % av studentene var på bachelornivå, mens bortimot 30 % var på masternivå.

Hva viste undersøkelsen?
- Studenter som hadde fått 450 poeng på HN – testen, klarte seg bedre faglig enn studenter som hadde fått E eller D på T3-eksamen.
- Studenter som hadde fått 450 poeng på HN – testen, klarte seg bedre sosialt enn studenter som har fått E eller D på T3-eksamen.
- Studenter som hadde fått 450 på HN – testen vurderte sine egne norskferdigheter til å være gode, mens kandidater som hadde fått E eller D på T3-eksamen syntes de har middels gode norskferdigheter.
- Resultatene indikerte at 500 poeng på HN – testen er det beste grunnlaget for å klare seg faglig i studiene.
- Resultatene indikerte at karakteren C på Trinn 3-eksamen er den beste indikatoren på faglig suksess.

Noen andre funn:
- Når det gjelder språklige delferdigheter som var nødvendige i studiet, syntes over 60 % av studentene det var svært lett eller lett å forstå forelesninger og pensumlitteratur på norsk. De hadde noe større problemer med egen produksjon på norsk, dvs. å skrive egne besvarelser og delta i faglige diskusjoner på norsk. Ca 25 % synes det var vanskelig eller svært vanskelig å skrive egne tekster.
- Studentene likte de sosiale sidene av studietilværelsen noe mindre godt enn de faglige sidene: Mens 76 % likte de faglige sidene godt eller svært godt, var det tilsvarende tallet for sosial trivsel 50 %. 30 % trivdes middels godt sosialt, og ca 14 % likte de sosiale sidene av studietilværelsen dårlig eller svært dårlig.
- Når det gjaldt sosialt samvær med nordmenn, indikerer resultatene at studentmassen var todelt. Ca 1/3 oppga at de var sammen med norske venner og medstudenter på fritiden hver dag, mens like mange oppga at de sjelden eller aldri var sammen med norske venner og medstudenter utenom studiene.

Resultatene viste en klar sammenheng mellom norskferdigheter og faglig mestring. Jo bedre resultat på norskprøvene, jo bedre klarer studentene seg faglig i studiene. Det kom også fram at opptakskravet i norsk var i underkant av hva studentene trengte for å klare seg: For HN – testen er den gjeldende grensen på 450 poeng litt i underkant av tilstrekkelig.For Trinn 3-eksamen var opptakskravet, E, ikke tilstrekkelig til å klare seg. Kandidater med karakterene E og også kandidater med karakteren D, oppga at de hadde problemer med å klare seg faglig i studiene.

Rapporten poengterer at ”[O]pptaksgrensen burde vært justert slik at den faktisk sikrer studentene et godt nok språkliggrunnlag til å klare seg i studiene”.

I 2009 ble opptakskravene noe endret. I dag må søkere til høyere utdanning som har utenlandsk utdanning fra land utenfor Norden, i tillegg til å dokumentere utdanning på nivå med norsk 3-årig videregående opplæring som gir generell studiekompetanse, dokumentere at de enten har:
1. Bestått norsk med 393 timer fra videregående opplæring.
2. Bestått eksamen fra trinn 3 i norsk for utenlandske studenter ved universitetene (T3-eksamen).
3. Bestått eksamen fra 1-årig høyskolestudium i norsk språk og samfunnskunnskap for utenlandske studenter (T3-eksamen).
4. Test i norsk, høyere nivå, med minimum 450 poeng. ( HN – testen).
(13.1.2011, http://www.regjeringen.no/upload/kilde/kd/rus/2007/0005/ddd/pdfv/305722-200604428_v1.pdf)

Begripelig er ikke det samme som håndgripelig

Hvor er det det butter i pedagogiske utviklingsprosjekt? Kanskje allerede i den språklige ansatsen, i abstrakte begrep som kan tolkes og forstås på ulike måter. Et av våre pedagogiske utviklingsprosjektet har arbeidstittelen ”Gode pedagogiske praksiser for et flerkulturelt studiemiljø”. Tittelen er full av snubletråder og åpner for forskjellige tolkninger basert på hvordan medlemmene i prosjektgruppa oppfattet og definerte prosjektet. Hva er ”pedagogiske praksis”? Hvem gjør hva? Hva menes med at de pedagogiske praksisene er ”gode”? Hva legges i et studiemiljø som er flerkulturelt? Hva er flerkultur? Dessuten, hva er et utviklingsprosjekt i forhold til andre prosjekt? Er det ikke slik at alle prosjekt har en form for utvikling i seg?

På samme måte som studenter ikke alltid sikrere at de forstår oppgaveordlyden og dermed får trekk fordi de ikke svarer på oppgava, har prosjekteiere, prosjektledere og prosjektdeltakere lett for å ta for gitt at alle har den samme forståelse av oppdraget, av hva som skal gjøres av og for hvem. Resultatet er at de stiller inn kompassnåla ut fra egen posisjon og målforståelse, noe som fører til at dess lengre arbeidet pågår, dess mer øker avstanden mellom aktørene. Forskjeller som var usynlig til å begynne med, blir etter hvert tydelig. Utfordringen blir da å korrigere kurs og mål og sikre samforståelse av målet. Dette er vanskelig ettersom alle har investert tid og krefter på å komme seg dit de er og de enkeltes kompass bekrefter at hver og en er på rett vei - og likevel ikke. Det arbeidet hver og en har gjort og gjør har ikke nødvendigvis en konkret og fysisk utforming. Derfor kan det ta tid før en oppdager at det en har brukt kreftene på er fånyttes. I et pedagogisk utviklingsarbeid handler det ofte om å skape strukturer/metoder som skal lede kunnskap og erfaringer mellom mennesker og gi dem nye kunnskaper, erfaringer og ferdigheter. Ofte er materialet vi bruker ord, og selv om de er begripelige er de ikke alltid håndgripelig.

Bruk av bilder og musikk som læringsmetode?

Kari Mari og jeg har lenge etterlyst nytenkning når det gjelder læringsmetoder i profesjonsutdanningene. De tradisjonelle forelesningene og arbeidet med skriftlige studieoppgaver krever gode norskspråklige ferdigheter. Vi vet at noen studenter med norsk som andrespråk sliter i læringsarbeidet og at læringsmiljøet ikke gir optimale muligheter for videreutvikling av norskspråklige ferdigheter. Når ordene ikke strekker til kan kanskje bruk av bilder og musikk være effektivt for faginnlæring,faglig refleksjon og dokumentasjon av egen forståelse. Grete Jamissen og Goro Skaug ved Høgskolen i Oslo har i flere år benyttet digitale historiefortellinger som en metode for å ta i bruk studentenes praksiserfaringer i læringsprosessen, og med godt resultat. Studentene opplever at de får nye faglige refleksjoner når de arbeider med historiefortellingene.

Hvorfor benyttes ikke slike kreative metoder i større grad? Er vi som lærere usikre, tør vi ikke slippe taket i det gamle og kjente? Om vi våger å gjøre noe annerledes vil kanskje også de studentene som ikke har ordet i sin makt utvikle nettopp ordet ved å gjøre bruk av andre sanser og andre kommunikasjonsformer. Er det ikke verdt et forsøk?