MLL-bevegelsen

Slow cities, slow living, slow food, kortreist mat og grønne verdier har status. Ja, til og med slowfox er hentet fram fra glemselen, men slow learning eller no learning er ingen interessert i. Nei, vi skal lære på spreng, halse etter kunnskap, kjempe for å holde tritt med samfunnsutviklingen. Livslang læring er ikke et valg, men et krav og en plikt - derfor er jeg i mot livslang læring (MLL).
Da jeg kom på jobb i dag og logget meg inn på pc’n var mitt gamle Wordprogram borte og et nytt installert. Jeg kunne slå av pc’en, gå hjem for aldri å komme tilbake, eller lære meg det nye. Det ble det siste … og det var OK.

Å gi folk anledning til å lære når de har behov og lyst er viktig, men å forlange et evig livslangt læringsprosjekt er too much. Ingen unngår livslanglæring. Men en må ha rett til å reservere seg mot kunnskapspushing. Er det for eksempel riktig å tvinge eldre til å kjøpe datautstyr, datakurs og datastøtte gjennom skjulte mekanismer som billigere priser på nett? Vi som arbeider med utdanning og læring skal være forsiktige med å definere andres læringsbehov. Vi skal også være bevisste på hvem det er som tjener mest på den andres kunnskap, og vi bør respektere folks valg. Sjølsagt er det lurt å vite hva en takker nei til, men en har rett til å velge å være dum.

Jeg vil for eksempel gjerne slippe å lære mer om riktig kosthold og trening, jeg vil også gjerne slippe å lære meg flere fremmedspråk, selv om at noen hevder at det å kunne bare et fremmedspråk er et handikap. Jeg synes rett og slett det er boring. Jeg har derimot lyst til å lære mer zoologi og å sy. Definerer myndighetene slike lyster inn i begrepet livslang læring, eller var det ikke helt det de tenkte på?