Norsk skole kan helt sikkert bli bedre!

Ukens blogger er Balasingam Yogarajah, tidligere bystyrerepresentant i Oslo.

En ekspertgruppe fra OECD (Organization for economic cooperation and development) la fram en rapport i september 2011. Rapporten er en fullstendig gjennomgang av arbeidet som er gjort i forbindelse med evaluering og vurdering i den norske skolen. Her kom de med tre råd;

1) De pekte på at nasjonale myndigheter på flere områder ikke er tydelige nok i sine forventninger til skolen.
2) De anbefaler at Norge etablerer en felles karrierestruktur for lærere som er knyttet til felles kvalitetsstandarder.
3) De foreslår å bygge opp evaluerings- og vurderingskompetanse blant lærere.

De peker på at det har skjedd en betydelig utvikling siden 2004, blant annet innføringen og utviklingen av et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS) og utviklingen av flere verktøy som nasjonale prøver og skoleporten.

Kunnskapsløftet og tiltak som leksehjelp på skolen og leksehjelp i regi av frivillige organisasjoner har gitt positive resultater. Skolebyrådens tiltak som blant annet sommerskoletilbudet i Oslo, har også virket i positiv retning når det gjelder elevenes utvikling. Likevel hører vi fortsatt at en av tre elever ikke fullfører den videregående skole. Matematikk er et viktig fag, og mange sliter med dette faget. Kan det være grunnen til mangel på norsk utdannede ingeniører i arbeidsmarkedet?

Ivar Bleikli som leder Forskningsrådets store forskningsprogram ”kunnskap, utdanning og læring” mener lærere har for dårlige kvalifikasjoner og at støttestrukturene rundt lærernes rolle er mangelfulle. Nestleder i Utdanningsforbundet Per Aahlin er enig i at ikke alle lærere er gode nok. ”Vi har vel hatt mangel på kompetansekrav i skolen, som kanskje har ført til at lærere har blitt satt til å undervise fag de ikke har tilstrekkelig innsikt i til å gi en god undervisning”, sier Aahlin.

I dagens skole ser vi at lærere mangler kompetanse til å undervise i enkelte fag. En gymnastikklærer og en matematikklærer underviser i to vidt forskjellige fagfelt. Derfor bør lærere spesialisere seg på å undervise i spesifikke fag slik at undervisningen holder en god nok faglig kvalitet. Det å være en god lærer i dagens samfunn er veldig krevende. Myndighetene bør også lage tiltak som gjør læreryrket mer attraktivt. I enkelte kulturer er læreryrket svært høyt respektert. I Norge har lærere ikke denne høye statusen i arbeidslivet. Lønnen er heller ikke attraktiv. Myndighetene bør gjøre noe med dette for å sikre rekrutteringen av godt kvalifiserte søkere til lærerutdanningen.

Leksehjelptilbudene på skolen bør også kvalitetssikres. Vi hører dessuten at forskjellige bøker brukes på de forskjellige skolene i undervisningen. I enkelte skoler brukes bøker som ble publisert for mange år siden. I dagens samfunn skjer utviklingen veldig raskt, derfor er det viktig at elevene får oppdaterte skolebøker.

Viktigst av alt er karaktersetting i skolen. Skolebyråd Torger Ødegaard (H) ønsker å sette karakterer fra barneskolen, og en undersøkelse som er gjort i juni i år slår fast at et flertall i Oslo støtter karakterer i barneskolen. Kunnskapsminister Kristen Halvorsen (SV) motsetter seg dette.

Ødegaard ønsker innføring av karakterer i basisfag på barneskolen, og da er det naturlig å begynne på 7.trinn. Dette er en velprøvd politikk i våre naboland. Finland har karakterer fra 4.klasse og Sverige har fra 6.klasse. Ut fra min erfaring med egne barn og erfaring som tidligere leder av Tamilsk ressurs- og veiledningssenter som har hatt et vellykket leksehjelpsprosjekt siden 1995, vil jeg si at karaktersetting fra 7.klasse er en forutsetning for at elever lykkes i skolen. Dermed kan vi bidra til at flere elever fullfører videregående skole og snu den negative trenden.

I Norge har vi en tradisjon hvor politikere jobber tett på tvers av politiske partier. I Oslo har vi en ordfører fra Høyre og en varaordfører fra Arbeiderpartiet. For nasjonens beste ber jeg om at de politiske partiene jobber sammen for å komme fram til en bedre løsning i skolepolitikken før det er for sent.

Hva er forståelig norsk?

Innlegget er skrevet av sykepleier Shen Li som er ukas gjesteskribent.

Det vanskelig å skrive norsk. Jeg har vært i Norge i 15 år. Jeg har fullførte sykepleieutdanning i 2005, men likevel kan jeg ikke skrive norsk på en god og forståelig måten. Jeg jobber som sykepleier til daglig og jeg føler det at jeg kan snakke norsk flytende. Men gjøre jeg det? Jeg tenker ofte på det jeg har sagt og hørt, skulle jeg sagt det på en annen måte, eller kanskje sagt en setning på en annen måte for å være mer presis på det jeg mener. Og det er ikke lett!

Jeg har nylig leverte oppgaven i videreutdanning i sykepleien, faktisk var det mitt andre forsøk. Jeg hadde brukt mye energi på oppgaveskriving, spurte flere for å få råd, samt hva dem synes om min oppgave. Jeg fikk mye hjelp i for hold til norsk grammatikk og rettskriving. Jeg hadde positiv forventning til denne gange. Jeg føler det at jeg hadde fått frem det jeg hadde tenkte å skrive og har skrevet godt, men dessverre så bestått ikke denne gangen heller. Begrunnelser fra sensor er blant annet uspesifisert språk, at det jeg hadde ikke forklarte godt nok. Så hva er forståelig norsk? Hvordan skrive jeg det? Dette er veldig demotiverende i min norskopplæring. Jeg er veldig usikker på at jeg kommer til å lære meg og skrive godt norsk noen gang…

Skriveuka på HiOA ... oppsummeringen fortsetter

Kari Letrud som er HiOAs spesialpedagog i Studieverkstedet og som også arbeider i vox - nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk, poengterte i sitt innlegg i Skriveuka at studentene bør utnytte ressursene rundt seg i større grad når de skriver. Hun nevnte en rekke nettressurser slik som http://sokogskriv.no/ , tilbudene i studieverkstedet og siste, men ikke minst medstudenter. Å bruke kollokviegrupper aktivt når en skriver er tidsbesparende, gir trygghet i arbeidet, flere perspektiv og økt kunnskap. I tillegg henviste hun til ”Skrivekompetansehjulet” som er en modell som illustrerer relasjoner mellom skrivehandlinger og skrivekompetanser, http://www.skrivesenteret.no/om.

Elena Tkachenko (LUI) mente at tiden er inne for et nettverk rundt skriftlige studentprodukt og skriveveiledning innen høyere utdanning, Marit Greek og Kari Mari Jonsmoen ved Mangfoldsperspektiv i pedagogisk praksis (MIPP) er hjertens ening. Vi foreslår at nettverket starter opp med et seminar høsten 2012 i tilknytning til Skriveuka på HiOA. Imidlertid må det planlegges og et møte på tvers av fakultet og institusjoner må holdes våren 2012. Er du interessert, ta kontakt med kari-mari.jonsmoen@hioa.no

Knut Oterholm (SAM) og Thor Magnus Tangerås (Westerdals) snakket om tilbakemelding på skriftlige oppgaver. De hadde fokus på formativ vurdering og nødvendigheten av at både veiledere og studenter tenker progresjon i skriveopplæringa. Det var forøvrig et tema flere av foredragsholderne var innom. Oterholm og Tangerås vektla det å utvikle en kritisk og empatisk holdning hos studentene, og poengterte at det å skrive er en praksis som vi bør syneliggjøre.

Vigdis Madsen (SAM) viste konkret hvordan hun veiledet studentene i å utvikle en problemstilling knyttet til bacheloroppgaven. Hun var opptatt av at studentene bør skrive om noe de er faglig interessert i og som gir et godt utgangspunkt for å arbeidet med innen de gitte rammene. Er det noen lærere som lurer på hvordan en skal hjelpe studentene til å finne det gode utgangspunktet? Kontakt Vigdis Madsen.

Karl Henrik Flyum, skrivelæreren ved UiO, var også HiOAs skrivelærer under Skriveuka. Han viste oss måter å arbeide fram en begrunnet problemstilling, en foreløpig struktur på et innlegg, et foredrag, en eksamensoppgave, en bacheloroppgave, en masteroppgave … en god kraft kan med andre ord brukes til alt. Ta en kikk http://folk.uio.no/khflyum/jobbside.html.

Og hva var mitt bidrag? Jeg tok utgangspunkt i hvorfor det kan være vanskelig å skrive og hvordan en kan knekke utsettelsestrangen. Mange mener de har problemer i oppstarten av skrivearbeidet, mens det de trekker fram som problematisk i realiteten tilhører seinere stadier i skriveprosessen. De forskutterer med andre ord problemene før de kommer, og nå de kommer så er de kanskje ikke der.

Om å skrive for nettet

Tengel Sandtrø holdt et innlegg om å skrive for nettet på Skriveuka. Ettersom stadig flere av oss publiserer på nett er dette en aktuelt tema. En spesiell utfordring er det kanskje for de av oss som er vant til å skrive populærvitenskaplige eller vitenskaplige artikler. På nett skal strukturen være oppned. Konklusjonen bør inn i ingressen, deretter bør den følges av en grundigere oppsummering før den mer tradisjonelle redegjørelsen og fagdiskusjonen kommer. For at potensielle lesere skal finne stoffet ved hjelp av søkemotorer bør overskriftene være presise og entydige i forhold til innholdet, men andre ord er underfundige titler lite hensiktsmessig. Vel - strukturen skal være motsatt enn denne teksten her - gammel vane er vond å vende.

Skrivuka 2011 er i gang.

Marit Greek la fram funn fra forskningsprosjektet «Skrivetradisjoner og utdanning», funn som ble av tilhørerne karakterisert som dynamitt. Data viste blant annet at studenten får lite ut av lærernes skriveveiledning. Den er generell, upersonlig, bærer preg av påbud og irettesettelser og vektlegger det formelle. Flere av studentene hevder at de har forstått på “tross av veileder”. Selv om tanken er at studentene skal lære gjennom å skrive, framstår oppgaveskrivingen ved slutten av første studieår fortsatt som en separat øvelse, noe som verken har sammenheng med fagtilegnelse eller en framtidig profesjonsutøvelse.

Nettverk
Flere av de som hørte på Greek etterspurte mer progresjonsstenkning når det gjelder skriveveiledning i studier, og forslag om å skape et nettverk knyttet til skriveveiledning ble reist av Elena Tkachenko.

torsdag 27. oktober

Diskusjonen om skriveveiledning fortsetter på torsdag 27. oktober med innlegg som «Skriveveiledning i utdanningene» og «Utfordringer med bacheloroppgave.

Deltakelse i samfunnsdebatten fra alle grupper

11 av Arbeiderpartiets 20 bystyrerepresentanter har minoritetsbakgrunn. Så flott, tenker jeg, det er viktig med bredde. Uten at ulike saker sees fra flere synsvinkler, uten gnisninger av noe slag, kommer vi ikke videre. Jo flere synspunkter, jo bedre.

Men selvfølgelig uteblir ikke kritikken. Det stilles spørsmål ved om disse representantene virkelig er de beste i partiet - de er valgt inn fordi noen har flyttet dem oppover på listen, ikke pga sin dyktighet. Historier om hvordan minoriteter overtaler "sine" til å stemme på dem er allerede ute i mediene. Hva er det kritikerne frykter? Hva er egentlig denne dyktigheten de etterspør?

En opplevelse av dyktighet har trolig noe med språkferdigheter å gjøre. I Norge har vi liten tradisjon for "annerledes norsk". Vel - så la oss bli bedre. Vi som er født inn i det norske språket bør kanskje - og litt kvikt - begynne å tenke på norsk-pakistansk, norsk-indisk osv som ulike dialekter innen det norske språket. En innvandrer vil aldri beherske språket som en innfødt, samme hvor dyktig han eller hun er. Det er for mye forlangt. Og det gjelder enten innvandreren er norsk og har utvandret til Frankrike eller en innvandrer som har kommet til Norge fra et annet land. Men de har så mye mer, noe vi som er født og oppvokst i det enkelte landet ikke har.

Høyre vant valgkampen i Oslo. I deres valgkampprogram kan en lese: "[D]en store minoritetsbefolkningen representerer et positivt mangfold..." Jeg vil gjerne tilføye: "La denne ressursen bli en ressurs!"

Gjennom mitt arbeid treffer jeg mange innvandrere, ressurssterke innvandrere. Mange av disse ønsker å delta aktivt i samfunnet. De ønsker språkkurs utover det som tilbys i dag for å lære språket slik at de kan gjøre seg gjeldene både blant kolleger på arbeidsplassen og i samfunnsdebatten. De ønsker å lære å snakke og skrive slik at de kan fremme sine kunnskaper og sine meninger. De ønsker å bli sett og hørt. Slik er det ikke i dag.

Vi har utviklet kurset SKOMP - språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon. Oslo kommune har en gylden sjanse til å innfri sine løfter om de ønsker. Vi samarbeider gjerne om et godt tilbud for Oslos borgere!

Partnere søkes!

To dager i Tromsø med strålende sol og høstfrisk luft har gitt inspirasjon. Det var kanskje ikke så mye nytt å hente, men tid til uformelle samtaler, tur i fjellet og litt mackøl i ølhallen har pustet liv til ideer som har ligget på vent.

Studieforberedende kurs har hvert gjennomført for søkere til høgskolen i en tiårsperiode, med ubetinget suksess. Pågangen av søkere har økt fra år til år, og i år fikk 100 deltakere plass. Mer enn det klarer vi ikke. Derfor har Kari Mari og jeg lenge lekt med tanken om et nettbasert kurs i tillegg til det ordinære kurset. Til nå har det blitt med tanken.

Oppholdet i Tromsø har fått fart på oss. Nå vil vi igang, og vi vil ha en GOD prosjektsøknad ved neste korsvei. Vi har bare et lite problem - vi trenger samarbeidspartnere på IKT-siden. Her gjelder det å få med kreative personer som kan noe annet enn oss. Film og andre digitale medier og et oppkomme av gode ideer om hvordan deltakerne kan få en liten forsmak på hva høgskolestudier innebærer gjennom et IKT-basert forkurs. Kanskje er Snøball Film med, men hva med IT-biten? Noen som kjenner noen?

Nettverksbygging er dessverre ikke vår sterke siden, og i allefall ikke utenfor eget fagområde.

Og Kunnskapsdepartementet - dette skulle vel i høyeste grad være relevant og interessant for dere?

Vi etterlyser en brennende interesse for prosjektet og interesserte bes melde seg!!!

Tålmodighet er ingen dyd

"Vi må være mer utålmodige," uttalte en av deltakerne på seminaret "La ressursene bli en ressurs". Hun har utvilsomt rett. I forrige ukes nummer av Morgenbladet etterlyser Lena Lindgren en diskusjon om normaliteten og hva samfunnet tillater av menneskelig variasjon. Hun er opptatt av hvordan barn med ADHD medisineres. Jeg er opptatt av hvordan innvandrere og andrespråksstudenter diagnostiseres og hvordan de "behandles". Det er på tide å se variasjonen blant mennesker, variasjonen blant studenter, som en nødvendig verdi - IKKE som en uheldig omstendighet vi for enhver pris må behandle bort. Vi må åpne øynene, anerkjenne de forskjellene som er - og enda mer: faktisk sette pris på at verden kan forstås på ulike måter, gjennom flere språk. Tenk hvilket læringspotensiale det ligger her! Jeg er også utålmodig, veldig utålmodig. Vi er i høyeste grad på overtid. Jeg er lei av at vi forstår oss i hjel, nedsetter grupper, utformer strategiplaner, diskuterer og forholder oss til dette som en størrelse utenfor oss selv. Nå er det på tide at vi slutter å skulle forstå de andre og heller konsentrerer oss om å redefinere oss selv i møte med andre mennesker med en annen forståelse, andre meninger og en annen norskhet. Jeg kan forandre meg - ikke andre. Skolens oppgave må være å skape rom for annerledeshet, rom for anerkjennelse, slik at reell deltakelse kan bli en realitet og ikke bare et utsagn, en floskel i alle planer. Hvorfor ikke la ulike meninger og ulike holdninger bli en ressurs for perspektivutvidelse og egen utvikling? Du verden så utålmodig jeg er..............

Stort behov for norskopplæring etter endte studier

Kurset ”Språk og kommunikasjon for utdanning og profesjon” (SKOMP) startet i dag og vi fikk en overraskelse. Det viste seg at kurset appellerte til helt andre målgrupper enn de vi hadde tenkt. Vi hadde tenkt innvandrere som:
• har norsk som andrespråk
• har studiekompetanse med bestått Test i norsk, høyere nivå eller tilsvarende
• planlegger å søke opptak ved en profesjonsutdanning
• er usikker på om deres norskspråklige ferdigheter er tilstrekkelige for en profesjonsutdanning
• ønsker å forbedre sine språk og kommunikasjonsferdigheter i norsk

Vi fikk innvandrere som enten var studenter eller hadde fullført norsk høyere utdanning og var i arbeid. Våre deltakere hadde erfart at deres norskspråklige ferdigheter ikke var tilstrekkelige i studie- og arbeidsliv til tross for inntakskrav og godkjente eksamener. Søkere til høyere utdanning har ikke de samme erfaringene. De antar at deres norskkunnskapene er tilstrekkelige ettersom de har studiekompetanse.

At over 2/3 av SKOMP-deltakerne har behov for å lære mer norsk etter fullførte profesjonsstudier er alarmerende. Det kan bety at den utdanningen de har tatt ikke er tilstrekkelig for et norsk arbeidsliv. Det kan også bety at en sykepleier med norsk som andrespråk ikke blir oppfattet som likeverdig med en sykepleier med norsk som førstespråk sjøl om de har tatt samme utdanning ved samme institusjon.

Kristin Halvorsen i utakt med tiden?

Et av dagens nyhetsoppslag er de private videregående skolene. Det meldes om uvanlig stor pågang, noe Sanner (H) tolker som en klar beskjed fra ungdommen om at de rødgrønnes politikk er i utakt med tiden. Dette er en grov overdrivelse og overtolkning av data. Sanner glemmer at det dreier seg om svært få elever, og spørsmålet heller hvem disse er og hvorfor. Jeg har også møtt elever i vgsk som forteller at de velger "privatgymnas" framfor offentlige skoler fordi de vil gå på en god skole og få gode resultater. Dette er ungdom som ikke har noen mulighet for å vurdere hva som er en god og en dårlig skole, en god og en dårlig lærer. At private, kommersielle skoler skulle være bedre enn offentlige er en myte - tanken på at denne myten skulle bre om seg er skremmende.

Hva er da så mye bedre ved den private skolen? Lærerne er neppe bedre enn andre. En god lærer drives av faget sitt og av ønsket om å bidra til at elevene lærer, og de finnes i rikt monn i den offentlige skole.

En grunnleggende verdi ved det norske samfunnet er retten til skolegang, og lik skole for alle uansett økonomisk bakgrunn og hvor i landet du bor. Det kan umulig være ønskelig å rykke tilbake til start, til Garborgs tid som han på en ypperlig måte beskriver i "Bondestudenten".

Norge er et av de få landene i verden som har et offentlig og gratis utdanningssystem. I møte med kolleger i andre deler av verden, har "access to higher education" stått på dagsorden i lang tid. Det dreier seg om en problemstilling som heldigvis er ukjent for oss, nemlig hvordan arbeiderklassen skal få tilgang til utdanning og dermed sosial mobilitet. Hvorfor er dette en utfordring? Jo, nettopp fordi de har et system som favoriserer mennesker med en sterk økonomi, som tross ønsket om "access to education for nontraditional students" holder fast ved ulike skoler for ulike elever - uten noe ønske om å gjøre utdanning gratis og mulig for alle.

Men vi bør også stille oss spørsmålet om hva som er godt ved de nye skolene i Norge. De har få elever, klassene er små og kontakten med lærerne er muligens tettere enn i mange andre skoler. Bør vi da satse på mindre klassestørrelser i den offentlige skolen?

Har målet om utdanning og en tendens til masseutdanning ført til for store enheter?

Vi må heller ikke glemme at den offentlige skolen rommer et mangfold av elever, svake sterke, elever med norsk som førstespråk og elever med norsk som andrespråk, ressursfattige og ressurssterke. Dette gir selvfølgelig utfordringer for den enkelte lærer, men er samtidig en viktig ressurs i den enkeltes danning. Kunnskap kan læres, mens holdninger skapes gjennom erfaring. Respekt og for mennesker som er annerledes enn deg selv, å kunne forholde seg til andre som snakker et annet språk enn deg selv, at alle mennesker er like verdifulle enten de er fattige eller rike er noe av den viktigste læringen vi kan gi den oppvoksende generasjonen!

Privatskolene er delvis finansiert av offentlige midler - midler som er viktige når det gjelder å ruste om den offentlige skolen med flere lærere og muligheter for tettere oppfølging av den enkelte elev!

Bedre eksamensresultat!

Studenter som benyttet seg av skrivementorer og skriveworkshops under arbeidet med bacheloroppgaven høynet karakternivået.

Våren 2011 fikk studenter med norsk som andrespråk tilbud om skrivestøtte i tillegg ordinær faglig veiledning. Det ble arrangert 3 workshops som hadde til hensikt å øke forståelsen for og kunnskapen om de utfordringer og krav som stilles til bacheloroppgaven. Hver student fikk i tillegg tildelt en skrivementor fra Studieverkstedet som fulgte dem i skriveprosessen fram til levering. Skrivementorene ga bachelorstudentene mulighet til å snakke om skrivearbeidet sitt. Studentene fikk interesserte lesere som stilte spørsmål til både innhold og form. En av studentene forteller at skrivementoren stilte spørsmål om: « … hvorfor jeg har valgt å skrive det jeg skriver og på den måten. Så det ble veldig sånn begrunnelser og jeg følte at det er jeg som har kontrollen på oppgaven, og at jeg forteller en historie.»

Erfaringene er så gode at tilbudet videreutvikles - og ryktet går. En uke etter studiestart har vi lange lister av studenter som ønsker å forbedre seg som skrivere - denne gangen før de tar fatt på bacheloroppgaven. Dette gjelder også de som har norsk som førstespråk.

Tilbudet om workshops og skrivementorer i arbeidet med bacheloroppgave var et samarbeid mellom Pedagogisk utviklingssenter (PUS) og Velferdsfag ved HiOA, og inngikk i forskningsprosjektet «Skrivetradisjoner og utdanning – å skrive seg til profesjonsutøvelse” ved PUS skoleåret 2010-2011. Funn fra denne forskningen følges opp i forskningsprosjekt «Skriveveiledning i høyere utdanninning – hvordan veileder jeg?» som startet opp august 2011.

Startskuddet har gått for et nytt studieår og en ny og sammenslått høgskole

Med store ord fra festtaler har startskuddet gått for et nytt studieår. Terrorhandlingene denne sommeren har satt sitt preg på alle, noe som gjenspeiles i ulike taler. Vi har hørt Aasland si at utdanning er en motvekt mot hat og fordommer - ulike argumenter brytes og studentene får forståelse for forskjellige perspektiver og ståsteder. Høgskolens rektor framholdt samhold og omsorg som viktige kjerneverdier.

Det er selvfølgelig ikke mulig å være uenig i dette, men det er ofte langt fra ord til handling - også her. Vi vet at mange studenter faller utenfor, ikke fordi de ikke evner å forstå, men rett og slett fordi de ikke har det språket som skal til for å engasjere seg, delta i sosiale aktiviteter og nyttiggjøre seg det høgskolen tilbyr. Skal utdanning bli en reell motvekt mot fordommer, er det på tide at vi gjør en innsats uten skylapper.

Deltakelse i høyere utdanning krever språklige ferdigheter på et høyt nivå - ikke alle har det. Med bidrag fra Interkultmidler er SKOMP - et kurs i språk og kommunikasjon for voksne innvandrere i høyere utdanning - utviklet. Flott det, men hva så...........nok et opplegg som havner i en skrivebordsskuff? Hvor blir det av støtten og hjelpen til å dra dette i gang? Burde ikke Kunnskapsdepartementet, IMDI og andre være interessert i dette prosjektet?

Vel - vi krummer nakken som vanlig og setter i gang på egenhånd - men alt hadde vært så mye enklere med et støtteapparat i ryggen.

Å skrive skal ikke være lett

Nok en artikkel er fullført, en lang dags ferd mot natt.... Å skrive er og blir et hardt arbeid, samme hvor mye og ofte en skriver. Likefullt er det viktig å formidle egne tanker og erfaringer i en skreven tekst. Man får orden på tankene, stimuleres til å søke ny kunnskap og ikke minst øker tekstbevisstheten. Det siste er avgjørende for selv å kunne gi god veiledning til studenter i deres skrivearbeid. I høgskolestudier stilles det høye krav til studentenes evne til skriftlig, faglig formidling, og lite tyder på at dette minker. Et betimelig krav er derfor at lærerne selv er fortrolig med akademisk skriving. Men er de det? Ja, noen er kanskje det. Men de aller fleste har mer enn nok med å få dagens gjøremål i havn og det blir lite tid og overskudd til å gi seg i kast med fagskriving - og barrieren blir ikke mindre av det. Moral er derfor: det som kreves av studentene skal beherskes av deres veiledere. Det må stimuleres til og avsettes tid til skrivearbeid og tekstbevissthet om vi med rette kan hevde at studentene får veiledning med den kvaliteten de har krav på!

SKOMP - hva er det?

Forskning og lang erfaring har overbevist oss om at den norskspråklige kompetansen til voksne innvandrere ikke alltid strekker til i et høgskolestudium. Innvandrere representerer en ressurs som vi må ta vare på. Dessverre har det til nå først og fremst tilhørt festtalens retorikk. Det har vært lite villighet både på departementsnivå og institusjonsnivå til å satse på økte ferdigheter i språk og kommunikasjon for denne gruppen studenter. Skal ressursene komme samfunnet til gode gjennom møte med målgruppen i profesjonsutøvelse, må det språklige og kommunikative handlingsrepertoaret utvides for mange profesjonsutøvere. Men det ser ut til at en er fornøyd så lenge eksamen er bestått og nok en gruppe profesjonsutøvere er uteksaminert. Dette er etter min oppfatning ikke godt nok.

Vi satser derfor friskt og tilbyr SKOMP, et kurs i språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon, med kursstart 5. september 2011.

http://profkomstud.blogspot.com/2011/06/skomp.html

Fusk nok en gang

Plagiering på skriftlige oppgaver har nok en gang vært i medienes søkelys. Uttalelsene om at "studentene jukser på skriftlige oppgaver og de stryker" og "noe må gjøres" er gjengangere både i pressen og blant faglig tilsatte i høyere utdanning. Jeg spør: er dette sannheten eller bare virkeligheten sett fra et ståsted? Virkeligheten kan som kjent sees fra ulike vinkler, og det er ikke mer enn rett og rimelig å betrakte slike påstander også fra studentenes side. Da blir spørsmålet om de jukser eller rett og slett bare gjør så godt de kan viktig å stille. I kjølvannet av dette spørsmålet blir det naturlig å spørre hva de faktisk forstår, hvordan veiledningen har hjulpet dem og hva slags skriveopplæring de har fått. Skriveforskning utført av undertegnete og Kari Mari Jonsmoen viser at studentene er godt kjent med faren for plagiering og reglene for dette, og at de gjør så godt de kan. De strever med å tilfredsstille de kravene de blir stilt overfor fra første studiedag. De forstår ikke helt hvordan dette skal gjøres og etterlyser veiledning og konkrete eksempler som gir forståelse.

Altså bør vi snart som faglig tilsatte rette søkelyset mot oss selv, mot de oppgavene vi gir studentene og mot de kravene vi stiller - og ikke minst om vår veiledning faktisk bidrar til forståelse,

Studieforberedende kurs

Studieforberedende kurs er nok en gang blitt en suksess. I år har det vært rekordstor søkning til kurset og bare en brøkdel har fått plass. 80 deltakere bruker en uke av sommeren til å sitte på skolebenken og forberede seg på hva som venter dem som studenter. Deltakerne representerer mangfoldet i høgskolen. Det er unge som kommer rett fra skolebenken, godt voksne som har lang arbeidserfaring bak seg, deltakere med norsk som førstespråk og med norsk som andrespråk, menn og kvinner. Dessverre er ikke høgskolen selv like godt representert fordi ikke alle utdanninger prioriterer å bruke ressurser på dette arbeidet. Vi kunne ønsket dette annerledes. Evalueringer av forkurset fra 2004 viser at deltakerne er svært fornøyde. De lærer, de har det morsomt og de blir kjent med framtidige medstudenter. Kanskje får de studieplass, kanskje ikke, men deltakelse på kurset gir lyst og motivasjon til å prøve igjen. Som kursdeltakere får vi en vitamininnsprøyting før ferien. Det er morsomt å lykkes!

Includekonferens på Malmö högskola - ettertanke ...

Profesjonsstudier handler i stor grad om å gjøre folk like. Studentene våre skal bli profesjonsutøvere etter en viss standard. Hvordan forholder dette seg til det flerkulturelle/globaliserte samfunnet?

Høgskolen i Oslo arbeider for å ha et flerkulturelt og internasjonalt studiemiljø. Flere av våre Interkultprosjekt har handlet om tiltak for at studenter skal komme seg igjennom studiene, tiltak som skal bidra til at studentene blir mer språklig og kulturelt like. De skal inneha det språket og føye seg etter den kulturen studiene og profesjonen krever. Det flerkulturelle er i praksis knyttet til studentenes bakgrunn og til pensumlista der en gjerne leser om “de andre”, og i mindre grad til en pedagogisk praksis som benytter seg av mangfoldet som en ressurs og en bredderekruttering.

I arbeidet mot et universitet er jeg redd for det flerkulturelle vil i større grad måtte vike for det tradisjonelle, for forestillingen om hva et universitet er og må være. Det kan føre til mer akademisk hvitvasking, økt elitisering, mer enkulter enn flerkultur.

Om å mislykkes

Den som i grunden och begynnelsen är misslyckad kan inte misslyckas. Jag hade misslyckats. För att misslyckas måste man ha en potential att också lyckas. Bruno Liljefors! Att misslyckas är et privilegium även för medelmåttan.

(Torgny Lindgren (2010). Minnen. Stockholm: Nordstedts.)

Skrivementoropplæring er gjennomført

Vi har nettopp hatt opplæring av søkere til skrivementorstillingene. De som deltok var en inspirerende og ikke minst imponerende gjeng som både viste stor tekstforståelse og gode veiledningsferdigheter. Samlet sett hadde gruppa svært bred studieerfaring fra blant annet HiO, HiAk, UiO og fra utlandet.

Flere og flere av HiOs studenter tar kontakt med skrivementorer for å få hjelp i skriveprosessen. Skrivementorene gir også skrivekurs og kan, etter avtale med avdelinger, følge enkeltstudenter tett i arbeidet med en skriveoppgave. Jeg er sikker på at våre nye skrivementorer kommer til å gjøre en god jobb.

MLL-bevegelsen

Slow cities, slow living, slow food, kortreist mat og grønne verdier har status. Ja, til og med slowfox er hentet fram fra glemselen, men slow learning eller no learning er ingen interessert i. Nei, vi skal lære på spreng, halse etter kunnskap, kjempe for å holde tritt med samfunnsutviklingen. Livslang læring er ikke et valg, men et krav og en plikt - derfor er jeg i mot livslang læring (MLL).
Da jeg kom på jobb i dag og logget meg inn på pc’n var mitt gamle Wordprogram borte og et nytt installert. Jeg kunne slå av pc’en, gå hjem for aldri å komme tilbake, eller lære meg det nye. Det ble det siste … og det var OK.

Å gi folk anledning til å lære når de har behov og lyst er viktig, men å forlange et evig livslangt læringsprosjekt er too much. Ingen unngår livslanglæring. Men en må ha rett til å reservere seg mot kunnskapspushing. Er det for eksempel riktig å tvinge eldre til å kjøpe datautstyr, datakurs og datastøtte gjennom skjulte mekanismer som billigere priser på nett? Vi som arbeider med utdanning og læring skal være forsiktige med å definere andres læringsbehov. Vi skal også være bevisste på hvem det er som tjener mest på den andres kunnskap, og vi bør respektere folks valg. Sjølsagt er det lurt å vite hva en takker nei til, men en har rett til å velge å være dum.

Jeg vil for eksempel gjerne slippe å lære mer om riktig kosthold og trening, jeg vil også gjerne slippe å lære meg flere fremmedspråk, selv om at noen hevder at det å kunne bare et fremmedspråk er et handikap. Jeg synes rett og slett det er boring. Jeg har derimot lyst til å lære mer zoologi og å sy. Definerer myndighetene slike lyster inn i begrepet livslang læring, eller var det ikke helt det de tenkte på?

... hvor ble den gode pedagogen av?

Jeg var på valgmøtet i dag. Det begynte kl 14.00 og skulle vare til 16.30. Dessverre måtte jeg forlate åstedet kl 15.45 før kandidatene rakk å si noe om den ordinære høgskolelæreren eller høgskolelektoren. Han eller hun det er flest av og som bruker det meste av sin tid på å undervise og veilede og har lite eller ingen FoU-tid. Ettersom jeg gikk glipp av hva de hadde å si om denne store gruppen kolleger gikk jeg til nettsidene der de ulike valgprogrammene står, http://hio-hiak.no/Valg-2011/Rektor-og-prorektorvalget-2011. Men tro det eller ei, veilederen, høgskolelæreren eller høgskolelektoren nevnes ikke! Alle rektorkandidatene har oversett eller glemt den som har mest studentkontakt.

Det jeg fikk med meg er at rektorkandidatene Trine B. Haugen og Kari Toverud Jensen ønsker å sikre studiekvalitet og inspirere studenter ved å la studentene møte de ”beste” tidlig i studiet. Hvem er så de beste? Ja, det er i alle fall ikke den ordinære veilederen, læreren eller lektoren. Det er: ”høyt kompetente forskere” det vil si ” våre beste forskere” for ” [P]å den måten kan vi pirre studentenes nysgjerrighet og identitetsbygging” og da vil de bli «som deg»! - altså forskerne.

Sykepleieren vil dermed ikke bli sykepleier, læreren vil ikke bli lærer, ergoterapeuten vil ikke bli ergoterapeut, ingeniøren vil ikke bli ingeniør. Alle vil bli forskere og professorer. Det er jo supert, men hvem skal da ta seg av … røkla?

Er vi klarsynte eller paranoide?

Pedagogisk utviklingssenter (PUS) er i ferd med å bli et oppsamlingssted for høgskolens løse fagfugler, de som ikke passer inn i høgskolens organisatoriske og administrative rammer. Dette uten at Pus’ miljøet, så vidt meg bekjent, er trukket inn i prosessene.

Hva sier det om hva PUS er eller oppfattes som? I løpet av de siste årene har PUS fått flere overraskelsespresanger i form av ny kompetanse. I 2007 ble tidligere Norsk Fagspråk lagt til PUS, deretter flyttet Interkult inn, ny E-læringskompetanse ble tilført, så English for Academic Purposes og nå ennå mer E-læring. Ikke alle er i samme lokaler og ikke alle er under samme ledelse. Vi er alle velkomne, men hvorfor samles vi i PUS? Hva vil HiOs ledelse med oss og hva vil vi? Ingen har ennå spurt etter PUS’ mening så vidt jeg vet.

Det å si nei takk til en verdifull presang er uhørt. Ingen liker de utakknemmelige. Men det er heller ikke enkelt å bli satt i takknemmelighetsgjeld. Sannheten er at disse gavepakkene skaper uro. En uro som tiltar i styrke på grunn av en uviss framtid. HOA er en realitet, men sentrenes framtid er ennå ikke blitt utredet. Hva er gavene et uttrykk for? Hvordan skal vi tolke dem? Hvorfor spør ingen hva vi tenker, trenger og ønsker oss? Vi har blant annet behov for tilførsel av kompetanse innen fagområder som vi til nå ikke finner i gavepakkene.

Når dette er sagt, må det også sies at det er positivt at fagmiljøet utvides. Det kan gi nye muligheter for fagutvikling. Men det forutsetter en tydelig profil som varer en stund. Det er denne uttalte profilen som må bestemme hvilken kompetanse som skal ligge i en fagenhet. En faglig enhet er altså mer enn et kontorfellesskap.

Lar vi oss styre gjennom magen?

Matprat 1
Flere prosjekt på HiO ønsker å samle studenter til møter utenom undervisning. For at studentene skal komme, mener mange av initiativtakerne at det er nødvendig å spandere mat på dem. Mye av møteforberedelsene går med på matinnkjøp og borddekking. Deretter går halvparten av møtetida til pizza og tapas. Hva med det faglige innholdet? De fleste av oss, både studenter og tilsatte, er på høgskolen på grunn av faginteresse. Vi ønsker å lære, formidle og utvikle kunnskap. Vi har en kunnskapshunger. Et raskt kikk i speilet og på de rundt meg forteller at primærbehovet for mat sannsynligvis er dekket for de fleste. Er det naivt å tro at studenter har et faglig engasjement ut over å følge det obligatoriske studieprogrammet? Vel, en kan velge å være godtroende, i dette tilfelle å ha god tro på studentene.

Matprat 2
Det er en kjent sak at setter du matrester fra et møte eller fjorårets julekaker framfor pedagogisk personale er alt borte innen 2 minutter. Vi er tydeligvis sultne, men hvor sultne er vi? Lar vi oss forføre av gratis mat og drikke? Gjør det oss godlynte, medgjørlige og lydhøre? I verste fall kan denne foringa ses på som et uttrykk for underkjennelse. I forbindelsen med sammenslåingen av HiO og HiAk var jeg på to arrangement i forrige uke. Jeg åt og drakk både på Bristol og Sentrum Scene og det må ha kostet flesk. Jeg traff gamle og nye kolleger under trivelige omgivelser, men hva var egentlige poenget? Hvis vi skal nærme oss hverandre faglig, hvis vi skal ha reelle diskusjon om felles løsninger og framtid, må vi vite at det vi konkluderer med har betydning. Er det tilfelle, er jeg mer enn villig til å brette opp ermene og fortsette arbeidet i fellesskap slik rektor på HiO oppfordret til under feiringa av HOA (Høgskolen i Oslo og Akershus). Men om løpet allerede er kjørt er det lite tilfredsstillende å legge planer i matos. Da foreslår jeg heller at min kuvert går direkte til kvalitetsheving av studietilbud.

Matprat 3
SjølreFLESKsjon: har jeg både blitt surmaga og fått magemål i løpet av ei og samme uke?

Pedagogiske ideer i statens klør

I nyhetsmediene kan vi lese hvordan Veidekke og NCC har samarbeidet i anbudsrunder og "lurt staten", for å bruke Dagsavisens ord. Anskaffelser og tjenester skal ut på anbud før avtaler gjøres. Så langt, så bra. For statlige utdanningsinstitusjoner gjelder selvfølgelig samme regel, noe som er rett og rimelig. Det skal innhentes minimum 3 anbud når det gjelder anskaffelser inntil 500 000. Igjen kan en si at dette er både rett og rimelig, men det er også noen "men" her. Til kurset "Språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon" som vi tidligere har omtalt på denne bloggen, skal det lages både brosjyrer og et ressurshefte. Teksten står vi for selv, men layouten trenger vi hjelp til. Altså: ut på anbud! Men så viser det seg at et spesifikt firma har inngått en rammeavtale med institusjonen, noe som innebærer at de har førsterett til å utføre dette arbeidet - kanskje til og med om tilbudet fra dette firmaet er dyrest. Likevel - anbud må innhentes. Til hvilket formål spør jeg, hvor er logikken - ?
Som vitenskapelig tilsatt skal vi altså både drive pedagogisk utvikling, utvikle læremateriell og føre opp timer på vår allerede sprengte arbeidsplan til å innhente anbud i et landskap som er ukjent for oss - og utfallet er gitt på forhånd. I forskningens verden er begrunnelser og grundige refleksjoner naturlige ingredienser. En begrunnelse på hvorfor dette må gjøres har jeg ikke fått og jeg spør igjen....hvor er logikken i denne?

Kunnskapsdepartementet - for enkelt!

Kunnskapsdepartementets rapport fra 20.12.2010, Behov og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft fram mot 2020, konkluderer med at det vil være "samfunnsøkonomisk lønnsomt å fase flere inn i høyere utdanning de neste ti årene". Løsningen ser ut til å være flere studieplasser, spesielt der skoen trykker mest. Men er det virkelig så enkelt, flere studieplasser og flere som utdannet - og alt ordner seg?

Glemmer ikke departementet et aldri så lite moment her, nemlig den økende og ressurssterke gruppen av innvandrere som ikke kommer så langt som til høyere utdanning fordi det er for språklig krevende? Vi vet at verken Bergenstesten høyere nivå, Universitetets norskkurs trinn III eller tilsvarende språkopplæring kan gi tilstrekkelig språklig erfaring, språklig bredde og dybden til å kunne fungere tilfredsstillende i høyere utdanning og delta aktivt i det faglige og sosiale miljøet blant medstudenter. En rekke studier har vist dette, blant annet egne studier fra Høgskolen i Oslo. Som en konsekvens av dette har Greek og Jonsmoen utviklet et kurs "Språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon", et halvårig kurs for innvandrere som har bestått de nevnte språktester og som ønsker å søke profesjonsutdanninger. Kurset er utviklet på bakgrunn av mange års erfaring med nettopp denne studentgruppen, men vi snakker tydeligvis for døve ører.

Men likevel, og nok en gang: å avsette midler slik at dette kan tilbys framtidige søkere kan vise seg å være både strategisk, samfunnsøkonomisk og klokt!
http://www.hio.no/Enheter/Pedagogisk-utviklingssenter/Flerkulturelt-laeringsmiljoe/Spraak-og-kommunikasjon-i-utdanning-og-profesjon/Kursbrosjyre

På seg selv kjenner man ingen

- noe å gruble på?

Oppfølging av utenlandske studenter

Korrelasjonsundersøkelse av opptakskrav i norsk
Test i norsk – høyere nivå og Trinn 3 eksamen

Korrelasjonsundersøkelsen 2006, foretatt av Norsk språktest ved Universitetet i Bergen i samarbeid med Nasjonalt fagråd for norsk som andrespråk, viste at det var dårlig samsvar mellom opptakskravene i norsk for utenlandske studenter når det gjaldt trinn 3 i norsk for utenlandske studenter ved universitetene (Trinn 3-eksamen) og Test i norsk, høyere nivå (HN – testen). Den fant blant annet ut at 29 % av kandidatene som gikk opp til begge prøvene samtidig, klarte opptakskravet E på T3-eksamen, men klarte ikke opptakskravet på 450 poeng på HN – testen. (13.1.2011, http://www.folkeuniversitetet.info/avd_filer/ls/spraaktest/Fase_2_Korr.und.pdf)

Korrelasjonsundersøkelse 2008, var en oppfølger av studiene fra 2006 og ble foretatt av Norsk språktest ved Universitetet i Bergen. Undersøkelsen hadde to hovedspørsmål:
1) Er resultat på de to norskprøvene, HN – testen og T3-eksamen (i T3 – eksamen her regnes også norsk språk og samfunnskunnskap for utenlandske studenter med), en god indikator på hvor godt kandidatene klarer seg faglig i studiene?
2) Er opptakskravet, 450 poeng på HN – testen og karakteren E på T3-eksamen, et passende (tilstrekkelig og nødvendig) språklig grunnlag for at studentene skal klare seg godt faglig og sosialt i studiene?

11 % av de ca 8 000 utenlandske studenter som ble kontaktet svarte på spørreundersøkelsen. De største morsmålsgruppene var germanske språk, baltiske/slaviske språk og russisk. Bortimot halvparten av studentene i undersøkelsen hadde HN-testen som opptaksgrunnlag. Resten hadde tatt enten T3-eksamen før 2003, T3-eksamen etter 2003 eller Eksamen fra læreplan i Norsk som andrespråk.

De fleste av studentene i undersøkelsen hadde sin tilknytning til Universitetet i Oslo (n=301). Universitetet i Stavanger var representert med 151 studenter, mens det var 85 utenlandske studenter fra Universitetet i Bergen med i undersøkelsen. Av høyskolene var det Høgskolen i Oslo som har flest informanter i undersøkelsen (n=82).

Ca 75 % av studentene vurderer sine egne norskferdigheter til å være gode eller svært gode. 35 % oppga at de hadde en norsk samboer eller ektefelle. 40 % av studentene hadde studert i 1-2 år i Norge da de svarte på undersøkelsen, mens nesten 30 % hadde studert her i 3-4 år. Nesten 50 % av studentene var på bachelornivå, mens bortimot 30 % var på masternivå.

Hva viste undersøkelsen?
- Studenter som hadde fått 450 poeng på HN – testen, klarte seg bedre faglig enn studenter som hadde fått E eller D på T3-eksamen.
- Studenter som hadde fått 450 poeng på HN – testen, klarte seg bedre sosialt enn studenter som har fått E eller D på T3-eksamen.
- Studenter som hadde fått 450 på HN – testen vurderte sine egne norskferdigheter til å være gode, mens kandidater som hadde fått E eller D på T3-eksamen syntes de har middels gode norskferdigheter.
- Resultatene indikerte at 500 poeng på HN – testen er det beste grunnlaget for å klare seg faglig i studiene.
- Resultatene indikerte at karakteren C på Trinn 3-eksamen er den beste indikatoren på faglig suksess.

Noen andre funn:
- Når det gjelder språklige delferdigheter som var nødvendige i studiet, syntes over 60 % av studentene det var svært lett eller lett å forstå forelesninger og pensumlitteratur på norsk. De hadde noe større problemer med egen produksjon på norsk, dvs. å skrive egne besvarelser og delta i faglige diskusjoner på norsk. Ca 25 % synes det var vanskelig eller svært vanskelig å skrive egne tekster.
- Studentene likte de sosiale sidene av studietilværelsen noe mindre godt enn de faglige sidene: Mens 76 % likte de faglige sidene godt eller svært godt, var det tilsvarende tallet for sosial trivsel 50 %. 30 % trivdes middels godt sosialt, og ca 14 % likte de sosiale sidene av studietilværelsen dårlig eller svært dårlig.
- Når det gjaldt sosialt samvær med nordmenn, indikerer resultatene at studentmassen var todelt. Ca 1/3 oppga at de var sammen med norske venner og medstudenter på fritiden hver dag, mens like mange oppga at de sjelden eller aldri var sammen med norske venner og medstudenter utenom studiene.

Resultatene viste en klar sammenheng mellom norskferdigheter og faglig mestring. Jo bedre resultat på norskprøvene, jo bedre klarer studentene seg faglig i studiene. Det kom også fram at opptakskravet i norsk var i underkant av hva studentene trengte for å klare seg: For HN – testen er den gjeldende grensen på 450 poeng litt i underkant av tilstrekkelig.For Trinn 3-eksamen var opptakskravet, E, ikke tilstrekkelig til å klare seg. Kandidater med karakterene E og også kandidater med karakteren D, oppga at de hadde problemer med å klare seg faglig i studiene.

Rapporten poengterer at ”[O]pptaksgrensen burde vært justert slik at den faktisk sikrer studentene et godt nok språkliggrunnlag til å klare seg i studiene”.

I 2009 ble opptakskravene noe endret. I dag må søkere til høyere utdanning som har utenlandsk utdanning fra land utenfor Norden, i tillegg til å dokumentere utdanning på nivå med norsk 3-årig videregående opplæring som gir generell studiekompetanse, dokumentere at de enten har:
1. Bestått norsk med 393 timer fra videregående opplæring.
2. Bestått eksamen fra trinn 3 i norsk for utenlandske studenter ved universitetene (T3-eksamen).
3. Bestått eksamen fra 1-årig høyskolestudium i norsk språk og samfunnskunnskap for utenlandske studenter (T3-eksamen).
4. Test i norsk, høyere nivå, med minimum 450 poeng. ( HN – testen).
(13.1.2011, http://www.regjeringen.no/upload/kilde/kd/rus/2007/0005/ddd/pdfv/305722-200604428_v1.pdf)

Begripelig er ikke det samme som håndgripelig

Hvor er det det butter i pedagogiske utviklingsprosjekt? Kanskje allerede i den språklige ansatsen, i abstrakte begrep som kan tolkes og forstås på ulike måter. Et av våre pedagogiske utviklingsprosjektet har arbeidstittelen ”Gode pedagogiske praksiser for et flerkulturelt studiemiljø”. Tittelen er full av snubletråder og åpner for forskjellige tolkninger basert på hvordan medlemmene i prosjektgruppa oppfattet og definerte prosjektet. Hva er ”pedagogiske praksis”? Hvem gjør hva? Hva menes med at de pedagogiske praksisene er ”gode”? Hva legges i et studiemiljø som er flerkulturelt? Hva er flerkultur? Dessuten, hva er et utviklingsprosjekt i forhold til andre prosjekt? Er det ikke slik at alle prosjekt har en form for utvikling i seg?

På samme måte som studenter ikke alltid sikrere at de forstår oppgaveordlyden og dermed får trekk fordi de ikke svarer på oppgava, har prosjekteiere, prosjektledere og prosjektdeltakere lett for å ta for gitt at alle har den samme forståelse av oppdraget, av hva som skal gjøres av og for hvem. Resultatet er at de stiller inn kompassnåla ut fra egen posisjon og målforståelse, noe som fører til at dess lengre arbeidet pågår, dess mer øker avstanden mellom aktørene. Forskjeller som var usynlig til å begynne med, blir etter hvert tydelig. Utfordringen blir da å korrigere kurs og mål og sikre samforståelse av målet. Dette er vanskelig ettersom alle har investert tid og krefter på å komme seg dit de er og de enkeltes kompass bekrefter at hver og en er på rett vei - og likevel ikke. Det arbeidet hver og en har gjort og gjør har ikke nødvendigvis en konkret og fysisk utforming. Derfor kan det ta tid før en oppdager at det en har brukt kreftene på er fånyttes. I et pedagogisk utviklingsarbeid handler det ofte om å skape strukturer/metoder som skal lede kunnskap og erfaringer mellom mennesker og gi dem nye kunnskaper, erfaringer og ferdigheter. Ofte er materialet vi bruker ord, og selv om de er begripelige er de ikke alltid håndgripelig.

Bruk av bilder og musikk som læringsmetode?

Kari Mari og jeg har lenge etterlyst nytenkning når det gjelder læringsmetoder i profesjonsutdanningene. De tradisjonelle forelesningene og arbeidet med skriftlige studieoppgaver krever gode norskspråklige ferdigheter. Vi vet at noen studenter med norsk som andrespråk sliter i læringsarbeidet og at læringsmiljøet ikke gir optimale muligheter for videreutvikling av norskspråklige ferdigheter. Når ordene ikke strekker til kan kanskje bruk av bilder og musikk være effektivt for faginnlæring,faglig refleksjon og dokumentasjon av egen forståelse. Grete Jamissen og Goro Skaug ved Høgskolen i Oslo har i flere år benyttet digitale historiefortellinger som en metode for å ta i bruk studentenes praksiserfaringer i læringsprosessen, og med godt resultat. Studentene opplever at de får nye faglige refleksjoner når de arbeider med historiefortellingene.

Hvorfor benyttes ikke slike kreative metoder i større grad? Er vi som lærere usikre, tør vi ikke slippe taket i det gamle og kjente? Om vi våger å gjøre noe annerledes vil kanskje også de studentene som ikke har ordet i sin makt utvikle nettopp ordet ved å gjøre bruk av andre sanser og andre kommunikasjonsformer. Er det ikke verdt et forsøk?