Antologimidler

For å styrke synligheten av utviklingsarbeidet som foregår ved HiOA utlyste FoU-utvalget kr. 400.000 til antologiprosjekter, 77 000 av disse gikk til Mangfold i pedagogisk praksis for bokprosjektet Gode pedagogiske praksiser i møte med andrespråksbrukere .

Å håndtere et språklig mangfold krever kommunikative ferdigheter og pedagogisk innsikt, så vel som kunnskap om norsk som andrespråk. Antologien vektlegger språk knyttet til sted og praksis, og omhandler pedagogiske praksiser som fører til økte språk- og kommunikasjonsferdigheter hos andrespråksbrukere i utdanning og arbeidsliv. Tematikken er vesentlig for alle som har eller vil få ansvar for veiledning, opplæring og undervisning i et flerspråklig og flerkulturelt arbeidsmiljø. Den gir kunnskap som er nødvendig for å kunne bidra til økt trivsel, mestringsfølelse og språkutvikling hos andrespråksbrukere, enten dette er elever, studenter eller kolleger. Dette igjen vil styrke andrespråkbrukerens deltakerkompetanse. Artiklene er skrevet av fagfolk fra ulike felt. Her er blant annet både helse-, sosial- og utdanningssektoren representert.

Målgruppa er:

• Studenter i lærerutdanning (inkludert ulike yrkesfaglærerstudier)
• Studenter i studier som innbefatter personalansvar, som for eksempel etter- og videreutdanninger innen helse- og sosialfaglig ledelse og bachelorutdanning i økonomi og administrasjon, med fordypning i strategisk ledelse.
• Studenter som studerer norsk som andrespråk
• Lærere innen voksenopplæring
• UF personale ved høgskoler og universitet

Boka kommer ut på Gyldendal Akademiske i løpet av 2014.

Forskning - vårt nye mantra

Som ansatt i høgskolen over mange år, har jeg opplevd et økende fokus på forskning. I løpet av det siste året, i universitetssatsingens tid, er forskning nærmest alfa omega. Det er forskning som teller, publikasjoner i vitenskapelige tidsskrifter og ansettelser av førsteamanuenser. Jeg registrerer  stadig flere stillingsutlysninger der en søker etter førsteamanuensis - ikke førstelektor, og slett ikke høgskolelektor. Men for hvem? For at høgskolen skal få kreditt i de "rette miljøer" eller for studentene? Det er studentene som er utdanningsinstitusjonens berettigelse, uten dem, ingen jobb, og ingen forskning. Utdanningsinstitusjonen skal selvsagt drive forskning, både fagspesifikk forskning og pedagogisk forskning. Det er som pedagogisk personale vi er ansatt, og fagforskningen skal føre til økt læring for våre studenter. Pedagogisk utviklingsarbeid er vesentlig for å lykkes i vårt pedagogiske virke, utviklingsarbeid som bidrar til at vi står rustet som høgskole, til å møte studentene våre framover. "Det viktigste er at studentene lærer noe av det", sier Vibeke Bjarnø. Dette synes å ha gått i glemmeboken i bestrebelsene på å bli et universitet. Det er lærerne, ganske alminnelige høgskolelektorer, som underviser og veileder studentene hver eneste dag, som er navet i høgskolen - ikke forskerne. La oss sette pris på dem og vise det! Deres virksomhet er like verdifull som forskernes. All verdens publikasjoner kan ikke erstatte det arbeidet de utfører. 

Ingenting kommer rekende på en fjøl - heller ikke etter omorganisering!

Å samarbeide på tvers av fag har aldri vært enkelt. Enda vanskeligere blir det når arbeidsoppgavene i tillegg er av helt ulik karakter. Nå føler vi det på kroppen.

MiPP, en liten rest av Pedagogisk utviklingssenter, arbeider med pedagogisk utvikling og forskning innen høgskolepedagogikk. Etter omorganiseringen har vi blitt  en del av Læringssenter og bibliotek. For å forsøke å skape et faglig fellesskap i et nytt landskap der vi skiller oss ut som annerledes, har vi slått oss sammen med EAP og Studieverkstedet som Enhet for Kultur, Språk og Læring. Dette er ikke uproblematisk. Arbeidet går riktignok sin vante gang, men ytre strukturer og rammer gir lite rom for vår virksomhet. Vi møter det allerede i utformingen av Læringssenterets hjemmesider. Hjemmesidene er det ikke noe galt med, de er informative og lette å orientere seg i om en søker bibliotekstjenester. Men en hjemmeside er også avdelingens profil utad. Når Læringssenteret tar opp i seg andre og nye virksomheter, bør dette gjenspeiles i profilen. Dette betyr at alle må tenke nytt - og det koster - for det innebærer uvegerlig at en gi slipp på noe av det gamle tankegodset.

Vi ønsker selvsagt å bli synlige på HiOA-veven - og vi må være veldig synlige, for organiseringen er i høyeste grad utradisjonell. Det er ikke uten videre logisk å søke etter oss på Læringssenterets sider. For oss er vårt arbeid like viktig som alt annet arbeid i høgskolen. Vi ønsker å være lett tilgjengelige for høgskolen ansatte, så vel som for ansatte ved andre høgskoler og universitet.

Skal alle parter føle seg ivaretatt og verdsatt, må det en kraftanstrengelse til.

Hvordan går det med NO2 - elevene?

Et lite spørsmål fra Oslo Voksenopplæringen en sen kveldsstund førte til en invitasjon til Oslo Voksenopplæring, Sinsen......
så idag har Kari Mari og jeg vært så heldige at vi har fått delta på et personalseminar sammen med lærerne ved Sinsen VO. Vi har fortalt om våre erfaringer og forskningsresultater, de har fortalt hva de har erfart - kort sagt, vi har utvekslet erfaringer og tanker om hvordan vi kan møte og hanskes med de utfordringene vi til daglig møter. Blant annet diskuterte vi mulighetene for et presemester for NO 2 elever med svake norskspråklige ferdigheter. Det er et stort behov for et slikt tilbud, og tilbudet er allerede utviklet og utprøvd (SKOMP), men til nå har vi ikke klart å få gehør for å satse på dette.

Samarbeid mellom videregående opplæring og høyere utdanning er dessverre en sjeldenhet. Vi strever med mange av de samme utfordringene, hver på vår måte og på hver vår tue. Det er ingen tradisjon for samarbeid som krysser grensene mellom vgo og høyere utdanning, og det skal både overskudd og mot til for å ta det første skrittet. Så, takk til Sinsen VO for en flott og inspirerende ettermiddag!

Til slutt en STOR GRATULASJON til Kari Mari som i dag har fått opprykk til førsteamanuensis etter vurdering av vitenskapelige arbeider, karakterisert som nybrottsarbeid. Vurderingene er preget av superlativer som er vel fortjent!

Hvordan går det med NO2-elevene?

Et lite spørsmål fra Oslo Voksenopplæringen en sen kveldsstund førte til en invitasjon til Oslo Voksenopplæring, Sinsen......
så idag har Kari Mari og jeg vært så heldige at vi har fått delta på et personalseminar sammen med lærerne ved Sinsen VO. Vi har fortalt om våre erfaringer og forskningsresultater, de har fortalt hva de har erfart - kort sagt, vi har utvekslet erfaringer og tanker om hvordan vi kan møte og hanskes med de utfordringene vi til daglig møter. Blant annet diskuterte vi mulighetene for et presemester for NO 2 elever med svake norskspråklige ferdigheter. Det er et stort behov for et slikt tilbud, og tilbudet er allerede utviklet og utprøvd (SKOMP), men til nå har vi ikke klart å få gehør for å satse på dette.

Samarbeid mellom videregående opplæring og høyere utdanning er dessverre en sjeldenhet. Vi strever med mange av de samme utfordringene, hver på vår måte og på hver vår tue. Det er ingen tradisjon for samarbeid som krysser grensene mellom vgo og høyere utdanning, og det skal både overskudd og mot til for å ta det første skrittet. Så, takk til Sinsen VO for en flott og inspirerende ettermiddag!

Til slutt en STOR GRATULASJON til Kari Mari som i dag har fått opprykk til førsteamanuensis etter vurdering av vitenskapelige arbeider, karakterisert som nybrottsarbeid. Vurderingene er preget av superlativer som er vel fortjent!

Å skrive godt - hva er nå det?

Å beherske skrivingens kunst er ingen enkel sak. Kanskje kommer vi aldri helt i mål - og det er vel egentlig bare bra. For skriving er ikke en teknikk som kan læres en gang for alle. Skriving er kommunikasjon på høyt nivå, det forutsetter et innhold, en form og et uttrykk som skal forstås av leseren uten at du kan forklare eller endre. Den sammenhengen og situasjonen teksten inngår i er altså ikke likegyldig, og den som lykkes evner å tilpasse seg en tenkt leser i en tenkt sammenheng og situasjon.

Som lærere kommenterer vi til stadighet studenters tekster og deres skriveferdigheter, men hvor ofte kaster vi et blikk på oss selv? Hvor ofte diskuterer vi hvordan våre tekster skal forstås av studentene, hvor mye arbeider vi med det tekstlige uttrykket i de ulike oppgavene vi gir våre studenter?

Denne uken har Kari Mari og jeg hatt det første av i alt 5 seminarer for lærere ved Institutt for sykepleie, om tekstkompetanse og skriveveiledning. Målet for dette første seminaret var at deltakerne skulle bli bevisst nødvendigheten av å utvikle "et blikk for tekst", for selv å bli bevisste skrivere. Deltakerne fikk prøve seg på tekstanalyse, og arbeidet med spørsmålene: hvordan er teksten bygd opp og hvilke virkemidler finner vi her? Artikkelen som ble benyttet var: Anders Johansen (2012): Skrive og tenke: Skriftspråket som tenketeknologi. Norsklæreren nr 2. 2012 - en artikkel som forøvrig anbefales alle å lese.

Det er alltid stimulerende og morsomt å møtes til seminarer med engasjerte lærere, og vi gleder oss til neste seminar i juni!
     

Universitaet zu Koeln, dag 5, konklusjon:

Kontakten med Universitetet i Køln fortsetter. Vi vil gjennomføre en spørreundersøkelse blant de internasjonale studentene der og en liknende undersøkelse blant deltakerne på det studieforberedende kurset på HiOA. Resultatene vil danne grunnlag for artikler.

Dag 5, konklusjon

Konklusjonen ble:
Gjør en spørreundersøkelse på våre studenter og vi utfører en spørreundersøkelse på deres studenter. Så vil vi skrive artikler ut fra resultatene.

Konk

Konklusjonen ble:
Gjør en spørreundersøkelse på våre studenter og vi utfører en spørreundersøkelse på deres studenter. Så vil vi skrive artikler ut fra resultatene.

Universitaet zu Koeln, dag 4

Etter at vi hadde besøkt Studentservice, begynte vi å planlegge veien videre. Det første Marit, Ingunn og jeg bør gjøre er å ta kontakt med internasjonalt kontor ved HiOA for å se om det er ønskelig og hensiktsmessig  å ha et samarbeid mellom internasjonalt kontor og enheten Kultur, språk og læring. Kanskje kan vi innlemme elementer fra presemesterprogrammet ved Universitetet i Køln i tilbudet til våre internasjonale studenter.  Det har dessuten vært snakket om at Marit og jeg kan gjøre en studie blant de internasjonale studentene om det faktiske utbyttet de har hatt av programmet Universitetet i Køln tilbyr. Muligheten for gjøre parallellstudier blant studentene ved HiOA og Universitetet i Køln har også vært diskutert. I morgen er det oppsummering og så får vi se hva enden på visa blir.

Universitaet zu Koeln, dag 3

Ja, nå begynner vi å bli slitne. I dag har vi vært sammen med de internasjonale studentene på det historiske museet i Bonn - og det å fotfølge studenter krever sitt. Studenter er studenter, og en kjenner igjen typene hvor enn en er i verden. På museet ble de gruppert i par. Hvert par skulle finne en gjenstand eller en begivenhet de syntes var interessant og fortelle om den til de andre. Variasjonen var stor. Noen trakk fram et takkebrev skrevet av et barn som hadde fått mat av en soldat, andre en barnekjole sydd av bandasje rett etter andre verdenskrig, eller en stilig folkevogn fra 60-tallet. Noen snakket mye, kanskje for mye, andre ønsket å si minst mulig. Noen hadde tatt lett på oppgaven, mens andre hadde misforstått. Etter presentasjonene kunne studentene gjøre hva de ville - se mer av museet, fortsette samtalene i seminarrommet eller gå å spise lunsj på kafeen. Svusj ... og borte ble de.

Universitaet zu Koeln, dag 2

I dag besøkte vi blant annet lederen for internasjonalt kontor. Han hadde ansvaret for 30 tilsatte som var delt inn i 6 arbeidsgrupper:
1) program for internasjonale studenter
2) lærer- og studentutveksling
3) inntak/søknader
4) studieveiledning
5) tilrettelegging for internasjonale forskere
6) språkopplæring

Og hva gjorde sterkest inntrykk? Jo, mengden studenter som summa rundt på campus. På HiOA ser vi en og annen student, her vassa vi i dem.

Dagens høydepunkt var likevel Museum Ludwig. Her er det en fantastisk samling av moderne kunst som vi fikk gleden av å se sammen våre tyske kollegaer.

Forkurset ved Universitaet zu Koeln inspirerer

Vi er i Køln for å se hvordan Universitaet zu Koeln arbeider for å bedre læringsvilkårene til sine internasjonale studenter. Universitaet zu Koeln har 46 000 studenter og 10 % av disse er internasjonale studenter. Undervisningsspråket er tysk og studentene har bestått de språktestene som kreves. Alle studenter fra land utenfor EU, må likevel ta et forkurs (presemester). Tidligere var det et frafall på 50 % blant de internasjonale studentene, og dette er et tiltak for å sikre gjennomføring og gode studieresultater.

Presemesteret består av:
-        språkopplæring i tysk etter nivå
-        opplæring i fagspråk etter hvilke studieprogram de skal ta
-        orientering om universitetet; tilbud, krav og rettigheter m.m.
-        flerkulturell forståelse
-        studieforberedende emner; samarbeid, presentasjonsteknikk, skrivekurs, læringsstiler m.m.
-        et par eksamensemner på det studieprogrammet de vil bli en del av, noe som frigjør tid og bidrar til at de har et forsprang i studiene når de begynner for fullt
-        mentorordning; kontakt med tidligere studenter som nå er i arbeid og som kan være veivisere inn i yrkeslivet
-        studybuddy; kontakt med studenter som har kommet lengre i sine studier og som kan være veivisere i studiene

Dette programmet har mye til felles med ulike tilbud ved HiOA, for eksempel studieforberedende kurs, kurset Språk og kommunikasjon for utdanning og profesjon og Studieverkstedet. Vi vet at enkelte av våre innvandrerstudenter ved HiOA trenger mer språklig, faglig og kulturell forberedelse enn det de allerede har, for å sikre gode studiekarrierer. De trenger et forkurs som går over ett semester der de gjør seg kjent med høgskolens ulike krav. At de også kan gjøre seg ferdig med enkelte studieemner som for eksempel anatomi eller medikamentregning, er en god idé. Det vil bidra til at forkurset oppleves aktuelt samtidig som det frigjør tid når de begynner på de ordinære studiene.