Tålmodighet er ingen dyd

"Vi må være mer utålmodige," uttalte en av deltakerne på seminaret "La ressursene bli en ressurs". Hun har utvilsomt rett. I forrige ukes nummer av Morgenbladet etterlyser Lena Lindgren en diskusjon om normaliteten og hva samfunnet tillater av menneskelig variasjon. Hun er opptatt av hvordan barn med ADHD medisineres. Jeg er opptatt av hvordan innvandrere og andrespråksstudenter diagnostiseres og hvordan de "behandles". Det er på tide å se variasjonen blant mennesker, variasjonen blant studenter, som en nødvendig verdi - IKKE som en uheldig omstendighet vi for enhver pris må behandle bort. Vi må åpne øynene, anerkjenne de forskjellene som er - og enda mer: faktisk sette pris på at verden kan forstås på ulike måter, gjennom flere språk. Tenk hvilket læringspotensiale det ligger her! Jeg er også utålmodig, veldig utålmodig. Vi er i høyeste grad på overtid. Jeg er lei av at vi forstår oss i hjel, nedsetter grupper, utformer strategiplaner, diskuterer og forholder oss til dette som en størrelse utenfor oss selv. Nå er det på tide at vi slutter å skulle forstå de andre og heller konsentrerer oss om å redefinere oss selv i møte med andre mennesker med en annen forståelse, andre meninger og en annen norskhet. Jeg kan forandre meg - ikke andre. Skolens oppgave må være å skape rom for annerledeshet, rom for anerkjennelse, slik at reell deltakelse kan bli en realitet og ikke bare et utsagn, en floskel i alle planer. Hvorfor ikke la ulike meninger og ulike holdninger bli en ressurs for perspektivutvidelse og egen utvikling? Du verden så utålmodig jeg er..............