Vi lever i et tekstsamfunn - vi skriver via telefon og vi skriver via datamaskiner, vi skriver i til hverandre i hverdagen og vi skriver i utdanningssammenheng. Kravene til skriftlighet har økt i høyere utdanning og som ellers i samfunnet innebærer skriving ulike ting. Fra dag 1 forventes studentene å skrive sammen med andre og levere felles produkter i tillegg til skriftlige individuelle produkter. Skriving skal føre til økt læring, og skriftlig refleksjon over egen læring og over faglige dilemmaer blir viktig. I tillegg forventes skriftlige rapporter i teori og i praktiske studier. Fellesnevneren er fag, det er faglig skriving som kreves. Men hva kreves egentlig av studentene? De skal kunne samarbeide med andre i grupper med stor variasjon når det gjelder alder, språklige ferdigheter og bakgrunn. De skal skrive sammen med andre, få fagkunnskap samtidig som de skal være fagkritiske, de skal skrive å lære og de skal skrive for å dokumentere sine fagkunnskaper. Dette betyr at de må beherske et vell av ulike sjangre og variere mellom disse.
For å sette dette på spissen må studenter i høyere utdanning altså lære seg å samarbeide og skrive slik utdanningene ønsker det for å lære faget. Undersøkelser blant studentene viser at de nærmest utelukkende er opptatt av problemene innad i gruppen og med formelle krav til skriftlige produkter. De faglige diskusjonene og refleksjonene som skal gi læring tillegges liten vekt. Et sentralt spørsmål er da om de får den støtte og veiledning som er nødvendig i samarbeidsprosessen og i skriveprosessen, slik at fokus blir der det skal være - på faget.
Økte krav til ulike former for skriftlighet i utdanningen stiller store krav også til undervisningspersonalet. Er vi forberedt på dette, er vi gode nok og er vi bevisst hva vi egentlig krever?
Jeg tror ikke det og etterlyser en debatt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar