Apropos å være akkurat passe

Kari Mari traff en student som var akkurat passe og det er jo bra. Forleden traff jeg også en student, men den studenten hadde nettopp, etter 2,5 års studier akkurat fått diagnosen "akkurat ikke passe" av sine medstudenter. Det første spørsmålet vi som arbeider med utdanning stiller er selvfølgelig: Hva er forskjellen på disse studentene? Vi søker et svar som kan fortelle oss hvilke tiltak vi skal iverksette for å gjøre noe med den aktuelle studentens problem. Men er det ikke på tide også å stille spørsmål ved om omgivelsene til disse to studentene kanskje er ulike?

Høgskolen ønsker et økt mangfold blant studenter og tilsatte, i tråd med tiden og det omkringliggende samfunnet. Det hevdes at mangfoldet representerer ubrukte ressurser som samfunnet trenger - og jeg vil tro....at profesjonsutdanningene også trenger. Eller tar jeg feil?
Hvilke ressurser er det snakk om her egentlig, og er vi i stand til å se, sette pris på og ta i bruk disse ressursene?

Den akkurat ikke passe studenten har i store deler av studietiden arbeidet i grupper med sine medstudenter, skrevet og dokumenter kunnskaper, redegjort, drøftet og reflektert. Eller har vedkommende virkelig sluppet til med egne kunnskaper, egne refleksjoner? Det vet vi lite om, for et gruppeprodukt viser ikke hvem som gjør hva, hvem som styrer, hvem som tillates å slippe til med sine tanker. Og nettopp det å delta er jo det sentrale i denne læringsformen, begrunnelsen for hvorfor dette gir økt læring og kvalitet til fremtidige profesjonsutøvere.

Dette bringer meg tilbake til kravet om å skrive og skrive.... og skrive sammen med andre for å lære.

Den akkurat ikke passe studenten hadde i følge sine medstudenter ikke bidratt med noe inn i gruppen og de ønsket ikke lenger å samarbeide med vedkommende. Men hvem har sanksjonert bidragene til studenten, og hvem er det som eier definisjonsmakten og kan avgjøre hva som er det rette bidraget, de rette tankene formidlet på den rette norsken?

Hvor er de faglig tilsatte veilederne i dette bildet? Hva blir utdanningens ansvar?
Når studentene forventes å samarbeid på tvers av språklige og kulturelle grenser, bringer dette inn krav om kommunikative ferdigheter på et høyt nivå: samarbeidsferdigheter og ferdigheter i interkulturell kommunikasjon. Uten dette læres heller ikke fag - i alle fall ikke for alle! De ressursene som i alle festtaler etterlyses er og blir ubrukte. Dette må læres, også av høgskolens faglige tilsatte.

Som høgskole kan vi etter min mening ikke være bekjent av denne situasjonen.