Pedagogisk utviklingssenter (PUS) er i ferd med å bli et oppsamlingssted for høgskolens løse fagfugler, de som ikke passer inn i høgskolens organisatoriske og administrative rammer. Dette uten at Pus’ miljøet, så vidt meg bekjent, er trukket inn i prosessene.
Hva sier det om hva PUS er eller oppfattes som? I løpet av de siste årene har PUS fått flere overraskelsespresanger i form av ny kompetanse. I 2007 ble tidligere Norsk Fagspråk lagt til PUS, deretter flyttet Interkult inn, ny E-læringskompetanse ble tilført, så English for Academic Purposes og nå ennå mer E-læring. Ikke alle er i samme lokaler og ikke alle er under samme ledelse. Vi er alle velkomne, men hvorfor samles vi i PUS? Hva vil HiOs ledelse med oss og hva vil vi? Ingen har ennå spurt etter PUS’ mening så vidt jeg vet.
Det å si nei takk til en verdifull presang er uhørt. Ingen liker de utakknemmelige. Men det er heller ikke enkelt å bli satt i takknemmelighetsgjeld. Sannheten er at disse gavepakkene skaper uro. En uro som tiltar i styrke på grunn av en uviss framtid. HOA er en realitet, men sentrenes framtid er ennå ikke blitt utredet. Hva er gavene et uttrykk for? Hvordan skal vi tolke dem? Hvorfor spør ingen hva vi tenker, trenger og ønsker oss? Vi har blant annet behov for tilførsel av kompetanse innen fagområder som vi til nå ikke finner i gavepakkene.
Når dette er sagt, må det også sies at det er positivt at fagmiljøet utvides. Det kan gi nye muligheter for fagutvikling. Men det forutsetter en tydelig profil som varer en stund. Det er denne uttalte profilen som må bestemme hvilken kompetanse som skal ligge i en fagenhet. En faglig enhet er altså mer enn et kontorfellesskap.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar