Pedagogiske ideer i statens klør

I nyhetsmediene kan vi lese hvordan Veidekke og NCC har samarbeidet i anbudsrunder og "lurt staten", for å bruke Dagsavisens ord. Anskaffelser og tjenester skal ut på anbud før avtaler gjøres. Så langt, så bra. For statlige utdanningsinstitusjoner gjelder selvfølgelig samme regel, noe som er rett og rimelig. Det skal innhentes minimum 3 anbud når det gjelder anskaffelser inntil 500 000. Igjen kan en si at dette er både rett og rimelig, men det er også noen "men" her. Til kurset "Språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon" som vi tidligere har omtalt på denne bloggen, skal det lages både brosjyrer og et ressurshefte. Teksten står vi for selv, men layouten trenger vi hjelp til. Altså: ut på anbud! Men så viser det seg at et spesifikt firma har inngått en rammeavtale med institusjonen, noe som innebærer at de har førsterett til å utføre dette arbeidet - kanskje til og med om tilbudet fra dette firmaet er dyrest. Likevel - anbud må innhentes. Til hvilket formål spør jeg, hvor er logikken - ?
Som vitenskapelig tilsatt skal vi altså både drive pedagogisk utvikling, utvikle læremateriell og føre opp timer på vår allerede sprengte arbeidsplan til å innhente anbud i et landskap som er ukjent for oss - og utfallet er gitt på forhånd. I forskningens verden er begrunnelser og grundige refleksjoner naturlige ingredienser. En begrunnelse på hvorfor dette må gjøres har jeg ikke fått og jeg spør igjen....hvor er logikken i denne?