Stabilt antall minoritetsstudenter ved Høgskolen i Oslo

På høgskolens hjemmesider står det å lese at andelen minoritetsstudenter ved bachelorstudiene har økt fra 12% til 17% siden studieåret 2003/2004. Vi får også vite at av disse har andelen som har kommet til Norge som voksne har gått ned fra 40% - 35%, mens andelen født i Norge har gått opp fra 26%-31%.

Jeg møter oppslaget med stor undring. Hvordan skal dette tolkes? Hva skal vi med disse tallene? En studentbefolkning med stor bredde på fargeskalaen, er det dette som er målet?

I strategiplanen for 2008-2011 har høgskolen "systematisk og målrettet arbeid for å rekruttere studenter og tilsatte med minoritetsbakgrunn" som et av målene for virksomheten.
Dermed kan man konkludere med at rekrutteringsarbeidet til dels har lykkes.

Men rekruttering kan ikke vurderes som vellykket eller ikke uten at det sees i sammenheng med studiegjennomføring og studiekvalitet. Det interessante er ikke hvor mange studenter av den ene eller andre varianten som studerer ved høgskolen, men hvordan høgskolen møter og ivaretar de ressursene studentmassen representerer. Til nå har dette vært en stor utfordring fordi høgskolen får studenter som ikke helt passer inn, noen behersker ikke språket godt nok, noen tenker for annerledes og andre er i utakt med den norske profesjonskulturen. Hva gjør vi med det?

I stedet for å ha fokus på hvor mange minoritetsstudenter høgskolen til enhver tid har, må vi begynne å interessere oss for oss selv og vår pedagogiske praksis. God pedagogikk fra 1990 er ikke nødvendigvis god pedagogikk i 2010. Studentene i høyere utdanning i dag er en broket, mangfoldig forsamling, der ulike sosiale lag, ulike livsfaser, ulik språktilhørighet, ulike kulturer og ulikt kjønn er representert. I tillegg til et mål om rekruttering har høgskolen også et flerkulturelt studiemiljø og studiekvalitet som mål. Et flerkulturelt studiemiljø betinger mer enn bare ulike hoder, lyse og mørke. Kvalitet betyr god praksis, en god praksis for alle - ikke bare for noen de studentene vi kjenner oss igjen i. Utfordringen blir å videreutvikle høgskolen fra det typisk norske til en flerkulturell høgskole.

I Stjernøutvalgets rapport (NOU 2008:3) understrekes nødvendigheten av å skape en høgskole som er likestillt for alle studenter og at høyere utdanning bør representere det samme for minoritet som for majoritet. En skole for alle er en skole der alle er ressurser, en skole der alle også de med en annen bakgrunn enn den rotnorske, kan lære og utvikle seg på en positiv måte. Og vi har langt igjen.........

Tenk om vi brukte like mye tid på hvordan vi som pedagogisk personale skal møte denne nye virkeligheten som på kartlegging og tall!