I en kronikk i Dagsavisen i dag, 4.mars, skriver Jonas Gahr Støre at integrering er en av våre største samfunnsutfordringer i dag (http://www.dagsavisen.no/meninger/article472722.ece?status=showall#response). Det er denne utfordringen Arbeiderpartiets nye Integreringsutvalg er tuftet på. Målet, sier Støre, er at Alle, uansett bakgrunn, skal ha de samme mulighetene og rettighetene. Når vi legger likeverd til grunn kan vi også erkjenne at vi ikke alle er like, at et moderne samfunn er mangfoldig. Og videre at alle må ta sin del av ansvaret for det norske storsamfunnet – med plikter og rettigheter. Som et tiltak for at dette skal bli en realitet må alle lære norsk og beherske norsk.
Nødvendigheten av å lære norsk er et stadig tilbakevennende tema når integrering står på dagsorden. Oslo kommune er i gang med et treårig prosjekt Krafttak for norskopplæring, der målgruppen er voksne innvandrere. Målet er å øke rekrutteringen til slik opplæring, bedre kvaliteten av opplæringen og øke anntallet som fullfører og består avsluttende norskprøver.
Dette er et flott og antakelig et nødvendig tiltak for å lære norsk. Men å beherske norsk er noe annet. Språk er en maktfaktor. Når Støre snakker om å beherske norsk slik at de skal ha de samme mulighetene, uansett bakgrunn, hvilken norsk må en da beherske?
Vi har stor tiltro til kurs, opplæring og eksamener, jeg vil påstå en overdreven tiltro til opplæringens vidunderlige effekt. Opplæring er nødvendig, men kan aldri bli mer enn en start når det gjelder språkopplæring. Opplæring står i en sammhengheng med verden omkring. Språket må brukes og det må prøves ut i de situasjoner der det skal brukes.
Integrering handler om alle parter. Vi må våge å definere et større norsk «vi», et «vi» som sikrer at flere opplever tilhørighet til fellesskapet som Støre sier. Skal samfunnet nå hit, må et større norsk vi må innebære akseptasjon av norsk språk snakket og brukt på andre måter en den etablerte norsk-norske. Vi kaster blår i øynene på deltakere som består norskopplæring, uansett hvilket nivå dette er på, dersom vi ikke samtidig tilkjennegir at dette ikke er tilstrekkelig uten at det også brukes i varierte situasjoner i norskspråklig sammenheng. Altså må majoriteten også være i fokus for integreringsutvalget. Vi kaster også blår i øynene på oss selv som majoritet dersom vi tror at om minoritetene lærer seg norsk vil integreringen lykkes.
På hvilken måte skal vi arbeide for å lykkes?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Kall en spade for en spade!
SvarSlettHiO har flere eksempler på at studenter med norsk som andrespråk som har bestått tidligere eksamener og praksisstudier, ikke får bestått på sitt siste og avgjørende praksisopphold. De får beskjed om å oppsøke logoped før de prøver igjen. HiO har også nesten like mange eksempler på at logopedene ikke ser hva disse studentene trenger deres kompetanse til. Kan det være at lærere og veiledere bruker merkelappen ”manglende språklige ferdigheter” i stedet for å uttrykke konkret hvilke faglige kunnskaper og ferdigheter studentene mangler fordi disse ”manglene” er diffuse og vanskelige å identifisere?