Akademiske forventninger

Norge har behov for flere profesjonsutøvere. Vi trenger dyktige sykepleiere og førskolelærere som hjelper oss når vi er syke og passer ungene våre mens vi er på jobb. Mange studenter kommer nå inn på førskoleutdanning med et lavt karaktergrunnlag. Det gjelder også for andre profesjonsutdanninger. Det er kanskje ikke så underlig at nettopp disse søker yrkesrettete utdanninger i stedet for teoretiske studier.

Det er alvorlig, sies det, når studentene ikke har fått med seg grunnleggende kunnskap og ferdigheter fra videregående skole. Blant annet etterlyses skriveferdigheter, fordi altfor mange studenter har problemer med å skrive fagtekster i en akademisk sjanger. Vi følger to klasser i norsk gjennom det siste året på videregående skole. Elevene lærer mye og de kan mye, ikke minst når det gjelder tekster. Klart at noen ikke følger med, klart at noen sover ... de er 18 år, har skole hele dagen, ofte i sammenhengende økter på 90 minutter. Med et kontinuerlig press om karakterer og å tenke karriere allerede fra ungdomsskolen, er det ikke rart at mange mister litt av engasjementet.

Høyere utdanning, og profesjonsstudiene i særdeleshet, må stikke fingeren i jorda. Stiller en seg noen gang spørsmålet om hvorfor noen velger profesjonsutdanning, mens andre velger teoretiske studier? Det er mange som egner seg mer til praktisk arbeid enn teoretisk arbeid. Og det er mange som har lyst til et praktisk arbeid i stedet for en akademisk karriere. De liker å bruke kroppen, prate med folk, arbeide med folk, være ut i "feltet".

Når veien til et praktisk yrke går gjennom akademia og akademiske krav, er at mange studenter føler seg fremmedgjorte. Forskningsdagene som pågår, er publikumsvennlige. Forskere framstiller sitt arbeid som morsomt, engasjerende og viktig, men hvorfor selger vi ikke studiene på samme måte? Vi tar i mot studenter med akademiske formaninger. De får høre om plagieringens alvorlige konsekvenser og APA- stilens mange versjoner. Entusiasme og lærelyst blir raskt kneblet av faglig strenghet og regler. Undringen, nysgjerrigheten og den faglige lekenheten som publikum presenteres for på Forskningsdagene, er ikke lett å få øye på for nye studenter. Selv om de ikke skal bli forskere, skal de bli undrende, nysgjerrige og reflekterte praktikere.

Kanskje har ikke studentene med et lavt karaktersnitt de nødvendige ferdighetene og kunnskapen til å fullføre akademiske studier. Det betyr ikke nødvendigvis at de ikke kan bli gode profesjonsutøvere, dersom de møter et pedagogisk tilbud som tar hensyn til deres forutsetninger. Spørsmålet er om det er mulig innenfor høgskolenes rammer, i en hverdag preget av krav om akademisk publisering i de rette kanaler og streben etter førstekompetanse og universitetsstatus. Det får konsekvenser for både studentene og profesjonene dersom vi møter dem med akademiske forventninger. Kanskje bør vi heller dyrke fram gode profesjonsutdanninger som gir yrkesstolthet og lyst til å være profesjonsutøver. Kanskje må vi ha en diskusjon om hva akademia kan være, slik at det også er rom for de som ikke har tenkt seg en akademisk løpebane. Dyktige profesjonsutøvere er gull verdt, selv i vår forskningsfokuserte verden.

Dette innlegget av Marit Greek og Kari Mari Jonsmoen stod i Klassekampen 24.10.2013