Kunnskapsdepartementet - for enkelt!

Kunnskapsdepartementets rapport fra 20.12.2010, Behov og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft fram mot 2020, konkluderer med at det vil være "samfunnsøkonomisk lønnsomt å fase flere inn i høyere utdanning de neste ti årene". Løsningen ser ut til å være flere studieplasser, spesielt der skoen trykker mest. Men er det virkelig så enkelt, flere studieplasser og flere som utdannet - og alt ordner seg?

Glemmer ikke departementet et aldri så lite moment her, nemlig den økende og ressurssterke gruppen av innvandrere som ikke kommer så langt som til høyere utdanning fordi det er for språklig krevende? Vi vet at verken Bergenstesten høyere nivå, Universitetets norskkurs trinn III eller tilsvarende språkopplæring kan gi tilstrekkelig språklig erfaring, språklig bredde og dybden til å kunne fungere tilfredsstillende i høyere utdanning og delta aktivt i det faglige og sosiale miljøet blant medstudenter. En rekke studier har vist dette, blant annet egne studier fra Høgskolen i Oslo. Som en konsekvens av dette har Greek og Jonsmoen utviklet et kurs "Språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon", et halvårig kurs for innvandrere som har bestått de nevnte språktester og som ønsker å søke profesjonsutdanninger. Kurset er utviklet på bakgrunn av mange års erfaring med nettopp denne studentgruppen, men vi snakker tydeligvis for døve ører.

Men likevel, og nok en gang: å avsette midler slik at dette kan tilbys framtidige søkere kan vise seg å være både strategisk, samfunnsøkonomisk og klokt!
http://www.hio.no/Enheter/Pedagogisk-utviklingssenter/Flerkulturelt-laeringsmiljoe/Spraak-og-kommunikasjon-i-utdanning-og-profesjon/Kursbrosjyre

På seg selv kjenner man ingen

- noe å gruble på?

Oppfølging av utenlandske studenter

Korrelasjonsundersøkelse av opptakskrav i norsk
Test i norsk – høyere nivå og Trinn 3 eksamen

Korrelasjonsundersøkelsen 2006, foretatt av Norsk språktest ved Universitetet i Bergen i samarbeid med Nasjonalt fagråd for norsk som andrespråk, viste at det var dårlig samsvar mellom opptakskravene i norsk for utenlandske studenter når det gjaldt trinn 3 i norsk for utenlandske studenter ved universitetene (Trinn 3-eksamen) og Test i norsk, høyere nivå (HN – testen). Den fant blant annet ut at 29 % av kandidatene som gikk opp til begge prøvene samtidig, klarte opptakskravet E på T3-eksamen, men klarte ikke opptakskravet på 450 poeng på HN – testen. (13.1.2011, http://www.folkeuniversitetet.info/avd_filer/ls/spraaktest/Fase_2_Korr.und.pdf)

Korrelasjonsundersøkelse 2008, var en oppfølger av studiene fra 2006 og ble foretatt av Norsk språktest ved Universitetet i Bergen. Undersøkelsen hadde to hovedspørsmål:
1) Er resultat på de to norskprøvene, HN – testen og T3-eksamen (i T3 – eksamen her regnes også norsk språk og samfunnskunnskap for utenlandske studenter med), en god indikator på hvor godt kandidatene klarer seg faglig i studiene?
2) Er opptakskravet, 450 poeng på HN – testen og karakteren E på T3-eksamen, et passende (tilstrekkelig og nødvendig) språklig grunnlag for at studentene skal klare seg godt faglig og sosialt i studiene?

11 % av de ca 8 000 utenlandske studenter som ble kontaktet svarte på spørreundersøkelsen. De største morsmålsgruppene var germanske språk, baltiske/slaviske språk og russisk. Bortimot halvparten av studentene i undersøkelsen hadde HN-testen som opptaksgrunnlag. Resten hadde tatt enten T3-eksamen før 2003, T3-eksamen etter 2003 eller Eksamen fra læreplan i Norsk som andrespråk.

De fleste av studentene i undersøkelsen hadde sin tilknytning til Universitetet i Oslo (n=301). Universitetet i Stavanger var representert med 151 studenter, mens det var 85 utenlandske studenter fra Universitetet i Bergen med i undersøkelsen. Av høyskolene var det Høgskolen i Oslo som har flest informanter i undersøkelsen (n=82).

Ca 75 % av studentene vurderer sine egne norskferdigheter til å være gode eller svært gode. 35 % oppga at de hadde en norsk samboer eller ektefelle. 40 % av studentene hadde studert i 1-2 år i Norge da de svarte på undersøkelsen, mens nesten 30 % hadde studert her i 3-4 år. Nesten 50 % av studentene var på bachelornivå, mens bortimot 30 % var på masternivå.

Hva viste undersøkelsen?
- Studenter som hadde fått 450 poeng på HN – testen, klarte seg bedre faglig enn studenter som hadde fått E eller D på T3-eksamen.
- Studenter som hadde fått 450 poeng på HN – testen, klarte seg bedre sosialt enn studenter som har fått E eller D på T3-eksamen.
- Studenter som hadde fått 450 på HN – testen vurderte sine egne norskferdigheter til å være gode, mens kandidater som hadde fått E eller D på T3-eksamen syntes de har middels gode norskferdigheter.
- Resultatene indikerte at 500 poeng på HN – testen er det beste grunnlaget for å klare seg faglig i studiene.
- Resultatene indikerte at karakteren C på Trinn 3-eksamen er den beste indikatoren på faglig suksess.

Noen andre funn:
- Når det gjelder språklige delferdigheter som var nødvendige i studiet, syntes over 60 % av studentene det var svært lett eller lett å forstå forelesninger og pensumlitteratur på norsk. De hadde noe større problemer med egen produksjon på norsk, dvs. å skrive egne besvarelser og delta i faglige diskusjoner på norsk. Ca 25 % synes det var vanskelig eller svært vanskelig å skrive egne tekster.
- Studentene likte de sosiale sidene av studietilværelsen noe mindre godt enn de faglige sidene: Mens 76 % likte de faglige sidene godt eller svært godt, var det tilsvarende tallet for sosial trivsel 50 %. 30 % trivdes middels godt sosialt, og ca 14 % likte de sosiale sidene av studietilværelsen dårlig eller svært dårlig.
- Når det gjaldt sosialt samvær med nordmenn, indikerer resultatene at studentmassen var todelt. Ca 1/3 oppga at de var sammen med norske venner og medstudenter på fritiden hver dag, mens like mange oppga at de sjelden eller aldri var sammen med norske venner og medstudenter utenom studiene.

Resultatene viste en klar sammenheng mellom norskferdigheter og faglig mestring. Jo bedre resultat på norskprøvene, jo bedre klarer studentene seg faglig i studiene. Det kom også fram at opptakskravet i norsk var i underkant av hva studentene trengte for å klare seg: For HN – testen er den gjeldende grensen på 450 poeng litt i underkant av tilstrekkelig.For Trinn 3-eksamen var opptakskravet, E, ikke tilstrekkelig til å klare seg. Kandidater med karakterene E og også kandidater med karakteren D, oppga at de hadde problemer med å klare seg faglig i studiene.

Rapporten poengterer at ”[O]pptaksgrensen burde vært justert slik at den faktisk sikrer studentene et godt nok språkliggrunnlag til å klare seg i studiene”.

I 2009 ble opptakskravene noe endret. I dag må søkere til høyere utdanning som har utenlandsk utdanning fra land utenfor Norden, i tillegg til å dokumentere utdanning på nivå med norsk 3-årig videregående opplæring som gir generell studiekompetanse, dokumentere at de enten har:
1. Bestått norsk med 393 timer fra videregående opplæring.
2. Bestått eksamen fra trinn 3 i norsk for utenlandske studenter ved universitetene (T3-eksamen).
3. Bestått eksamen fra 1-årig høyskolestudium i norsk språk og samfunnskunnskap for utenlandske studenter (T3-eksamen).
4. Test i norsk, høyere nivå, med minimum 450 poeng. ( HN – testen).
(13.1.2011, http://www.regjeringen.no/upload/kilde/kd/rus/2007/0005/ddd/pdfv/305722-200604428_v1.pdf)

Begripelig er ikke det samme som håndgripelig

Hvor er det det butter i pedagogiske utviklingsprosjekt? Kanskje allerede i den språklige ansatsen, i abstrakte begrep som kan tolkes og forstås på ulike måter. Et av våre pedagogiske utviklingsprosjektet har arbeidstittelen ”Gode pedagogiske praksiser for et flerkulturelt studiemiljø”. Tittelen er full av snubletråder og åpner for forskjellige tolkninger basert på hvordan medlemmene i prosjektgruppa oppfattet og definerte prosjektet. Hva er ”pedagogiske praksis”? Hvem gjør hva? Hva menes med at de pedagogiske praksisene er ”gode”? Hva legges i et studiemiljø som er flerkulturelt? Hva er flerkultur? Dessuten, hva er et utviklingsprosjekt i forhold til andre prosjekt? Er det ikke slik at alle prosjekt har en form for utvikling i seg?

På samme måte som studenter ikke alltid sikrere at de forstår oppgaveordlyden og dermed får trekk fordi de ikke svarer på oppgava, har prosjekteiere, prosjektledere og prosjektdeltakere lett for å ta for gitt at alle har den samme forståelse av oppdraget, av hva som skal gjøres av og for hvem. Resultatet er at de stiller inn kompassnåla ut fra egen posisjon og målforståelse, noe som fører til at dess lengre arbeidet pågår, dess mer øker avstanden mellom aktørene. Forskjeller som var usynlig til å begynne med, blir etter hvert tydelig. Utfordringen blir da å korrigere kurs og mål og sikre samforståelse av målet. Dette er vanskelig ettersom alle har investert tid og krefter på å komme seg dit de er og de enkeltes kompass bekrefter at hver og en er på rett vei - og likevel ikke. Det arbeidet hver og en har gjort og gjør har ikke nødvendigvis en konkret og fysisk utforming. Derfor kan det ta tid før en oppdager at det en har brukt kreftene på er fånyttes. I et pedagogisk utviklingsarbeid handler det ofte om å skape strukturer/metoder som skal lede kunnskap og erfaringer mellom mennesker og gi dem nye kunnskaper, erfaringer og ferdigheter. Ofte er materialet vi bruker ord, og selv om de er begripelige er de ikke alltid håndgripelig.

Bruk av bilder og musikk som læringsmetode?

Kari Mari og jeg har lenge etterlyst nytenkning når det gjelder læringsmetoder i profesjonsutdanningene. De tradisjonelle forelesningene og arbeidet med skriftlige studieoppgaver krever gode norskspråklige ferdigheter. Vi vet at noen studenter med norsk som andrespråk sliter i læringsarbeidet og at læringsmiljøet ikke gir optimale muligheter for videreutvikling av norskspråklige ferdigheter. Når ordene ikke strekker til kan kanskje bruk av bilder og musikk være effektivt for faginnlæring,faglig refleksjon og dokumentasjon av egen forståelse. Grete Jamissen og Goro Skaug ved Høgskolen i Oslo har i flere år benyttet digitale historiefortellinger som en metode for å ta i bruk studentenes praksiserfaringer i læringsprosessen, og med godt resultat. Studentene opplever at de får nye faglige refleksjoner når de arbeider med historiefortellingene.

Hvorfor benyttes ikke slike kreative metoder i større grad? Er vi som lærere usikre, tør vi ikke slippe taket i det gamle og kjente? Om vi våger å gjøre noe annerledes vil kanskje også de studentene som ikke har ordet i sin makt utvikle nettopp ordet ved å gjøre bruk av andre sanser og andre kommunikasjonsformer. Er det ikke verdt et forsøk?

Studieverksted ved Høgskolen i Oslo

Hurra, vi har lykkes!

Studieverkstedet har vært et prøveprosjekt, avhengig av prosjektmidler fra år til for å kunne fortsette tjenesten. Nå er det slutt på prosjektfasen - fra nyttår er studieverkstedet lokalisert i Læringssenteret og er et fast tilbud til alle studenter ved høgskolen i Læringssenteret http://www.hio.no/For-studenter/Studieverkstedet-i-P48-3-etasje.

Med en faglig ansvarlig koordinator og erfarne skrivementorer på plass kan studenter strømme til, enten til drop-in veiledning, bestilt skriveveiledning eller som deltakere på de kursene studieverkstedet arrangerer.

Aktiviteten i studieverkstedet har økt jevnt og trutt. Utfordringen er skrivementorer - vi trenger sårt flere studenter som ønsker å veilede sine medstudenter. Alle får et gratis kurs på forhånd og oppfølging underveis. Erfaring som skrivementor er dessuten er pluss på alle CV'er. Noen som kjenner noen?

Med sammenslåing mellom HiO og HiAk blir det kanskje etterhvert et tilsvarende tilbud ved HiAk?

Å bli akkurat passe

For å arbeide sammen, skrive sammen og lære sammen, må en kunne snakke sammen. For å bruke uttrykket fra de siste bloggene, betyr dette altså at en må være akkurat passe. Det gjelder alle studenter, både de som har norsk som sitt førstespråk og de som har norsk som sitt andrespråk. Alle må være akkurat passe for den aktuelle situasjonen. Jo mer ulike studentene i en samarbeidsgruppe er, jo mer krever det av den enkelte. Altså: noen må lære å forstå og lytte til norsk på en ikke-norsk måte, mens andre må lære mer norsk. Uten tilpasninger fra begge parter vil samarbeidet aldri kunne fungere mellom likeverdige medlemmer.

Den tyngste jobben får de studentene med norsk som andrespråk, og som har kommet til landet sent i livet. Mange studenter må videreutvikle sine norskspråklige og kommunikative ferdigheter for å kunne gjøre seg gjeldende i samarbeid med medstudenter - for å bli akkurat passe i denne sammenhengen. Og - for ikke å glemme: det er nødvendig for kvalitetssikring av framtidige profesjonsutøvere. Språkutvikling er ikke gjort i en håndvending - det krever tid og øvelse. 15 års erfaring fra forsøk på å støtte språkutviklingen parallelt med utdanning har vist at dette ikke tilstrekkelig. Derfor er kurset "Språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon" utviklet. Men hvem vil ta ansvaret for dette kurset? Hvor lang tid vil det ta før kurset kan tilbys landets innvandrere?

Det er bare å blogge!

Målet må være en aktiv blogg med stadige kommentarer og nye innlegg. Dette er den vanskelige biten....hvordan og hvorfor skulle noen delta i dette mediet?

Vi tror på den spontane tanken og refleksjonene tanken avstedkommer og vil gjerne ha medspill og motspill på egne innlegg - så kom igjen!


http://www.youtube.com/watch?v=livzJTIWlmY&feature=player_detailpage

Apropos å være akkurat passe

Kari Mari traff en student som var akkurat passe og det er jo bra. Forleden traff jeg også en student, men den studenten hadde nettopp, etter 2,5 års studier akkurat fått diagnosen "akkurat ikke passe" av sine medstudenter. Det første spørsmålet vi som arbeider med utdanning stiller er selvfølgelig: Hva er forskjellen på disse studentene? Vi søker et svar som kan fortelle oss hvilke tiltak vi skal iverksette for å gjøre noe med den aktuelle studentens problem. Men er det ikke på tide også å stille spørsmål ved om omgivelsene til disse to studentene kanskje er ulike?

Høgskolen ønsker et økt mangfold blant studenter og tilsatte, i tråd med tiden og det omkringliggende samfunnet. Det hevdes at mangfoldet representerer ubrukte ressurser som samfunnet trenger - og jeg vil tro....at profesjonsutdanningene også trenger. Eller tar jeg feil?
Hvilke ressurser er det snakk om her egentlig, og er vi i stand til å se, sette pris på og ta i bruk disse ressursene?

Den akkurat ikke passe studenten har i store deler av studietiden arbeidet i grupper med sine medstudenter, skrevet og dokumenter kunnskaper, redegjort, drøftet og reflektert. Eller har vedkommende virkelig sluppet til med egne kunnskaper, egne refleksjoner? Det vet vi lite om, for et gruppeprodukt viser ikke hvem som gjør hva, hvem som styrer, hvem som tillates å slippe til med sine tanker. Og nettopp det å delta er jo det sentrale i denne læringsformen, begrunnelsen for hvorfor dette gir økt læring og kvalitet til fremtidige profesjonsutøvere.

Dette bringer meg tilbake til kravet om å skrive og skrive.... og skrive sammen med andre for å lære.

Den akkurat ikke passe studenten hadde i følge sine medstudenter ikke bidratt med noe inn i gruppen og de ønsket ikke lenger å samarbeide med vedkommende. Men hvem har sanksjonert bidragene til studenten, og hvem er det som eier definisjonsmakten og kan avgjøre hva som er det rette bidraget, de rette tankene formidlet på den rette norsken?

Hvor er de faglig tilsatte veilederne i dette bildet? Hva blir utdanningens ansvar?
Når studentene forventes å samarbeid på tvers av språklige og kulturelle grenser, bringer dette inn krav om kommunikative ferdigheter på et høyt nivå: samarbeidsferdigheter og ferdigheter i interkulturell kommunikasjon. Uten dette læres heller ikke fag - i alle fall ikke for alle! De ressursene som i alle festtaler etterlyses er og blir ubrukte. Dette må læres, også av høgskolens faglige tilsatte.

Som høgskole kan vi etter min mening ikke være bekjent av denne situasjonen.

Skrive, skrive og atter skrive

Vi lever i et tekstsamfunn - vi skriver via telefon og vi skriver via datamaskiner, vi skriver i til hverandre i hverdagen og vi skriver i utdanningssammenheng. Kravene til skriftlighet har økt i høyere utdanning og som ellers i samfunnet innebærer skriving ulike ting. Fra dag 1 forventes studentene å skrive sammen med andre og levere felles produkter i tillegg til skriftlige individuelle produkter. Skriving skal føre til økt læring, og skriftlig refleksjon over egen læring og over faglige dilemmaer blir viktig. I tillegg forventes skriftlige rapporter i teori og i praktiske studier. Fellesnevneren er fag, det er faglig skriving som kreves. Men hva kreves egentlig av studentene? De skal kunne samarbeide med andre i grupper med stor variasjon når det gjelder alder, språklige ferdigheter og bakgrunn. De skal skrive sammen med andre, få fagkunnskap samtidig som de skal være fagkritiske, de skal skrive å lære og de skal skrive for å dokumentere sine fagkunnskaper. Dette betyr at de må beherske et vell av ulike sjangre og variere mellom disse.

For å sette dette på spissen må studenter i høyere utdanning altså lære seg å samarbeide og skrive slik utdanningene ønsker det for å lære faget. Undersøkelser blant studentene viser at de nærmest utelukkende er opptatt av problemene innad i gruppen og med formelle krav til skriftlige produkter. De faglige diskusjonene og refleksjonene som skal gi læring tillegges liten vekt. Et sentralt spørsmål er da om de får den støtte og veiledning som er nødvendig i samarbeidsprosessen og i skriveprosessen, slik at fokus blir der det skal være - på faget.

Økte krav til ulike former for skriftlighet i utdanningen stiller store krav også til undervisningspersonalet. Er vi forberedt på dette, er vi gode nok og er vi bevisst hva vi egentlig krever?

Jeg tror ikke det og etterlyser en debatt!