Hvor er det det butter i pedagogiske utviklingsprosjekt? Kanskje allerede i den språklige ansatsen, i abstrakte begrep som kan tolkes og forstås på ulike måter. Et av våre pedagogiske utviklingsprosjektet har arbeidstittelen ”Gode pedagogiske praksiser for et flerkulturelt studiemiljø”. Tittelen er full av snubletråder og åpner for forskjellige tolkninger basert på hvordan medlemmene i prosjektgruppa oppfattet og definerte prosjektet. Hva er ”pedagogiske praksis”? Hvem gjør hva? Hva menes med at de pedagogiske praksisene er ”gode”? Hva legges i et studiemiljø som er flerkulturelt? Hva er flerkultur? Dessuten, hva er et utviklingsprosjekt i forhold til andre prosjekt? Er det ikke slik at alle prosjekt har en form for utvikling i seg?
På samme måte som studenter ikke alltid sikrere at de forstår oppgaveordlyden og dermed får trekk fordi de ikke svarer på oppgava, har prosjekteiere, prosjektledere og prosjektdeltakere lett for å ta for gitt at alle har den samme forståelse av oppdraget, av hva som skal gjøres av og for hvem. Resultatet er at de stiller inn kompassnåla ut fra egen posisjon og målforståelse, noe som fører til at dess lengre arbeidet pågår, dess mer øker avstanden mellom aktørene. Forskjeller som var usynlig til å begynne med, blir etter hvert tydelig. Utfordringen blir da å korrigere kurs og mål og sikre samforståelse av målet. Dette er vanskelig ettersom alle har investert tid og krefter på å komme seg dit de er og de enkeltes kompass bekrefter at hver og en er på rett vei - og likevel ikke. Det arbeidet hver og en har gjort og gjør har ikke nødvendigvis en konkret og fysisk utforming. Derfor kan det ta tid før en oppdager at det en har brukt kreftene på er fånyttes. I et pedagogisk utviklingsarbeid handler det ofte om å skape strukturer/metoder som skal lede kunnskap og erfaringer mellom mennesker og gi dem nye kunnskaper, erfaringer og ferdigheter. Ofte er materialet vi bruker ord, og selv om de er begripelige er de ikke alltid håndgripelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar