Studieverksted ved Høgskolen i Oslo

Hurra, vi har lykkes!

Studieverkstedet har vært et prøveprosjekt, avhengig av prosjektmidler fra år til for å kunne fortsette tjenesten. Nå er det slutt på prosjektfasen - fra nyttår er studieverkstedet lokalisert i Læringssenteret og er et fast tilbud til alle studenter ved høgskolen i Læringssenteret http://www.hio.no/For-studenter/Studieverkstedet-i-P48-3-etasje.

Med en faglig ansvarlig koordinator og erfarne skrivementorer på plass kan studenter strømme til, enten til drop-in veiledning, bestilt skriveveiledning eller som deltakere på de kursene studieverkstedet arrangerer.

Aktiviteten i studieverkstedet har økt jevnt og trutt. Utfordringen er skrivementorer - vi trenger sårt flere studenter som ønsker å veilede sine medstudenter. Alle får et gratis kurs på forhånd og oppfølging underveis. Erfaring som skrivementor er dessuten er pluss på alle CV'er. Noen som kjenner noen?

Med sammenslåing mellom HiO og HiAk blir det kanskje etterhvert et tilsvarende tilbud ved HiAk?

Å bli akkurat passe

For å arbeide sammen, skrive sammen og lære sammen, må en kunne snakke sammen. For å bruke uttrykket fra de siste bloggene, betyr dette altså at en må være akkurat passe. Det gjelder alle studenter, både de som har norsk som sitt førstespråk og de som har norsk som sitt andrespråk. Alle må være akkurat passe for den aktuelle situasjonen. Jo mer ulike studentene i en samarbeidsgruppe er, jo mer krever det av den enkelte. Altså: noen må lære å forstå og lytte til norsk på en ikke-norsk måte, mens andre må lære mer norsk. Uten tilpasninger fra begge parter vil samarbeidet aldri kunne fungere mellom likeverdige medlemmer.

Den tyngste jobben får de studentene med norsk som andrespråk, og som har kommet til landet sent i livet. Mange studenter må videreutvikle sine norskspråklige og kommunikative ferdigheter for å kunne gjøre seg gjeldende i samarbeid med medstudenter - for å bli akkurat passe i denne sammenhengen. Og - for ikke å glemme: det er nødvendig for kvalitetssikring av framtidige profesjonsutøvere. Språkutvikling er ikke gjort i en håndvending - det krever tid og øvelse. 15 års erfaring fra forsøk på å støtte språkutviklingen parallelt med utdanning har vist at dette ikke tilstrekkelig. Derfor er kurset "Språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon" utviklet. Men hvem vil ta ansvaret for dette kurset? Hvor lang tid vil det ta før kurset kan tilbys landets innvandrere?

Det er bare å blogge!

Målet må være en aktiv blogg med stadige kommentarer og nye innlegg. Dette er den vanskelige biten....hvordan og hvorfor skulle noen delta i dette mediet?

Vi tror på den spontane tanken og refleksjonene tanken avstedkommer og vil gjerne ha medspill og motspill på egne innlegg - så kom igjen!


http://www.youtube.com/watch?v=livzJTIWlmY&feature=player_detailpage

Apropos å være akkurat passe

Kari Mari traff en student som var akkurat passe og det er jo bra. Forleden traff jeg også en student, men den studenten hadde nettopp, etter 2,5 års studier akkurat fått diagnosen "akkurat ikke passe" av sine medstudenter. Det første spørsmålet vi som arbeider med utdanning stiller er selvfølgelig: Hva er forskjellen på disse studentene? Vi søker et svar som kan fortelle oss hvilke tiltak vi skal iverksette for å gjøre noe med den aktuelle studentens problem. Men er det ikke på tide også å stille spørsmål ved om omgivelsene til disse to studentene kanskje er ulike?

Høgskolen ønsker et økt mangfold blant studenter og tilsatte, i tråd med tiden og det omkringliggende samfunnet. Det hevdes at mangfoldet representerer ubrukte ressurser som samfunnet trenger - og jeg vil tro....at profesjonsutdanningene også trenger. Eller tar jeg feil?
Hvilke ressurser er det snakk om her egentlig, og er vi i stand til å se, sette pris på og ta i bruk disse ressursene?

Den akkurat ikke passe studenten har i store deler av studietiden arbeidet i grupper med sine medstudenter, skrevet og dokumenter kunnskaper, redegjort, drøftet og reflektert. Eller har vedkommende virkelig sluppet til med egne kunnskaper, egne refleksjoner? Det vet vi lite om, for et gruppeprodukt viser ikke hvem som gjør hva, hvem som styrer, hvem som tillates å slippe til med sine tanker. Og nettopp det å delta er jo det sentrale i denne læringsformen, begrunnelsen for hvorfor dette gir økt læring og kvalitet til fremtidige profesjonsutøvere.

Dette bringer meg tilbake til kravet om å skrive og skrive.... og skrive sammen med andre for å lære.

Den akkurat ikke passe studenten hadde i følge sine medstudenter ikke bidratt med noe inn i gruppen og de ønsket ikke lenger å samarbeide med vedkommende. Men hvem har sanksjonert bidragene til studenten, og hvem er det som eier definisjonsmakten og kan avgjøre hva som er det rette bidraget, de rette tankene formidlet på den rette norsken?

Hvor er de faglig tilsatte veilederne i dette bildet? Hva blir utdanningens ansvar?
Når studentene forventes å samarbeid på tvers av språklige og kulturelle grenser, bringer dette inn krav om kommunikative ferdigheter på et høyt nivå: samarbeidsferdigheter og ferdigheter i interkulturell kommunikasjon. Uten dette læres heller ikke fag - i alle fall ikke for alle! De ressursene som i alle festtaler etterlyses er og blir ubrukte. Dette må læres, også av høgskolens faglige tilsatte.

Som høgskole kan vi etter min mening ikke være bekjent av denne situasjonen.

Skrive, skrive og atter skrive

Vi lever i et tekstsamfunn - vi skriver via telefon og vi skriver via datamaskiner, vi skriver i til hverandre i hverdagen og vi skriver i utdanningssammenheng. Kravene til skriftlighet har økt i høyere utdanning og som ellers i samfunnet innebærer skriving ulike ting. Fra dag 1 forventes studentene å skrive sammen med andre og levere felles produkter i tillegg til skriftlige individuelle produkter. Skriving skal føre til økt læring, og skriftlig refleksjon over egen læring og over faglige dilemmaer blir viktig. I tillegg forventes skriftlige rapporter i teori og i praktiske studier. Fellesnevneren er fag, det er faglig skriving som kreves. Men hva kreves egentlig av studentene? De skal kunne samarbeide med andre i grupper med stor variasjon når det gjelder alder, språklige ferdigheter og bakgrunn. De skal skrive sammen med andre, få fagkunnskap samtidig som de skal være fagkritiske, de skal skrive å lære og de skal skrive for å dokumentere sine fagkunnskaper. Dette betyr at de må beherske et vell av ulike sjangre og variere mellom disse.

For å sette dette på spissen må studenter i høyere utdanning altså lære seg å samarbeide og skrive slik utdanningene ønsker det for å lære faget. Undersøkelser blant studentene viser at de nærmest utelukkende er opptatt av problemene innad i gruppen og med formelle krav til skriftlige produkter. De faglige diskusjonene og refleksjonene som skal gi læring tillegges liten vekt. Et sentralt spørsmål er da om de får den støtte og veiledning som er nødvendig i samarbeidsprosessen og i skriveprosessen, slik at fokus blir der det skal være - på faget.

Økte krav til ulike former for skriftlighet i utdanningen stiller store krav også til undervisningspersonalet. Er vi forberedt på dette, er vi gode nok og er vi bevisst hva vi egentlig krever?

Jeg tror ikke det og etterlyser en debatt!

Akkurat passe

Traff en tidligere deltaker fra Studieforberedende kurs i går. Han har kort botid i Norge, tok Bergenstesten våren 2010 og nå er han student. Dette semesteret har han tatt seks eksamener og bestått dem alle. I tillegg har han kone, barn og jobb.

Hvordan får han det til? Ikke vet jeg, men inntrykket er at han er ”akkurat passe”, at han ”tuner” seg inn og finner den riktige bølgelengden. Han er behagelig; akkurat passe mørk, akkurat passe aksent, akkurat passe cool, akkurat passe høflig, akkurat passe distansert, akkurat passe pen, akkurat passe mann, akkurat passe alder, akkurat passe sosial, akkurat passe skoleerfaring, med andre ord en ”akkurat passe innvandrer”, men med en intelligens godt over gjennomsnittet.

Å være akkurat passe, er vanskelig og et helt urimelig krav. Alle må vi tåle forstyrrelser – og er du eller jeg ”akkurat passe”?

Arbeidsplanen et hinder for pedagogisk utvikling?

Vil vi ha en dynamisk og fleksibel pedagogisk institusjon eller en institusjon med organisatoriske fartsdumper? Arbeidsplanen kan til tider være en slik fartsdump. Arbeidsplanen er nødvendig. Den fungerer som en kontrakt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Den sikrer planlegging og forutsigbarhet i forhold til arbeidsoppgaver, men samtidig kan den legge en demper på kreativitet og utvikling. Det er en del eksempler på at kolleger verken finner tid til faglig og pedagogisk refleksjon, kunnskaps- og erfaringsutveksling eller nytenkning fordi disse aktivitetene ikke er nedfelt i arbeidsplanen. Pedagogisk utviklingsprosjekt springer ofte ut fra ideer knyttet til erfaringer og ny kunnskap. Ideene følger ikke årshjul, men oppstår der og da. Gode ideer skal en ta godt vare på. De trenger jevnlig stell og oppmerksomhet. Legges de på vent, har de en tendens til å forsvinne. Kanskje kan en hevde at dersom ideen er god vil den over tid foredles som et sandkorn i en perle. Forskjellen og problemet er tiden. Ideene tåler ikke tiden like godt. Mange gode ideer blir utdaterte om en venter. En strategi er nettopp derfor å legge ideene til side å vente til de blir uaktuelle. Med andre ord, ingen sløsing med ressurser. Det er bare det at om institusjonen står stille, blir den akterutseilt fordi alt annet er i bevegelse. For å stå på samme sted må en være i bevegelse og for å være i forkant må en både være framsynt og kunne springe. For å springe trenger en energi. Kreativitet, skapertrang, realisering av ideer er fornybar energi. Vi trenger det! Hva var poenget mitt? Jo, for at en pedagogisk institusjon skal være ”up to date” og ”fit for fight” må den enkeltes arbeidsplan gi rom uplanlagte møter mellom kolleger og utviklingsarbeid. En må kunne stå med beina trygt planta på jorda samtidig som en kan snu seg om på hælen.

Nordic Network for Intercultural Communication (NIC)

For første gang har vi stått bak en internasjonal konferanse med 84 påmeldte deltakere fra en rekke ulike land i og utenfor Europa. 25. - 27. november var Kari Mari, Jorunn Nossum og jeg vertskap for den 17. årlige konferansen. Interkulturell kommunikasjon ble både et faglig tema og en nødvendig ferdighet for å kunne kommunisere innad i gruppen. Deltakerne var som tittelen på nettverket indikerer,representert ved de nordiske landene, men også Baltikum, Slovenia, Ungarn, Pakistan, Sveits og enkelte Afrikanske land. Dette ble et vellykket arrangement med gode, faglige innlegg og presentasjoner av deltakernes eget arbeid. Ordfører Fabian Stang bød på en fantastisk mottakelse i Oslo Rådhus med en guidet tur rundt i Rådhuset. Festmiddagen ble holdt i den gamle, ærverdige festsalen til Frydenlund Bryggeri. Det ble servert tapas til nydelige toner av Joachim Kwetzinsky og Amalie Eikaas Stalheim. Praten satt løst alle dagene, deltakerne trivdes og det hele gikk problemfritt - altså et svært vellykket arrangement, både faglig og sosialt. Takk til alle som hjalp oss med å få dette i havn!

Studenter og lærere sammen på skolebenken

I oktober ble Skriveuka arrangert på HiO. Arrangementet var vellykket og det beste trekket var at forlesningene og seminarene var åpne for både studenter og pedagogisk tilsatte. Det at studenter og lærere var likeverdige deltakere beriket diskusjonene. Begge grupper fikk ny forståelse for hverandres skrive- og veiledehverdag. Hva opplever/oppfatter studenten og hva tenker læreren? I tillegg fikk de ny, felles kunnskap som kan være et utgangspunkt for videre arbeid med studenttekster.

Les mer om Skriveuka her:http://www.hio.no/Enheter/Pedagogisk-utviklingssenter/Flerkulturelt-laeringsmiljoe/PLUSS-studentstoette-som-bidrar-til-et-flerkulturelt-studiemiljoe/Skriveuka-ved-HiO-et-aarlig-arrangement-i-uke-43

Studieverkstedet ved HiO, PLUSS-rapport 2010

Du kan nå lese om Studieverkstedet ved Høgskolen i Oslo i HiO-rapport 2010 nr 16. Rapporten er en gjennomgang av arbeidet i Interkultprosjektet PLUSS og beskriver først og fremst Studieverkstedet; hva det tilbyr, hvordan det er organisert, hvilke utfordringer det står overfor og hva Studieverkstedet kan bli i framtida. I tillegg presenterer rapporten en evaluering som synliggjør studentenes opplevelse av studiestøttende tiltak i regi av PLUSS.

PLUSS har etablert Studieverkstedet i Læringssenteret. Studieverkstedet tilbyr studentstøtte til alle studenter ved HiO. Det gis generell veiledning, spesifikk skriveveiledning og arrangeres ulike kurs, blant annet: grunnleggende kurs i IKT, grunnleggende tekstbehandling og Internett, behandling av store dokument, studieteknikk, samskriving og flere skrivekurs.

Det holdes også fellesseminarer for ansatte og studenter, temaer til nå har vært skrivementorer og verkstedspedagogikk. Våren 2011 er temaet studentrettigheter. Høsten 2010 ble det dessuten arrangert ei skriveuke for ansatte og studenter.

Sentrale studiestøttende tilbud er av stor betydning for de studentene som har behov for en annen støtte enn den avdelingen kan gi. Studieverkstedet blir besøkt av studenter på tvers av studieretning og studienivå, og er derfor også et viktig bidrag i høgskolens arbeid med å skape et flerkulturelt og internasjonalt miljø. Et sentralt beliggende studieverksted bidrar til synlige møteplasser og samarbeid på tvers av faggrenser.

Publikasjonen kan bestilles via Nettbokhandelen: www.hio.no/nettbokhandelen eller tlf 22453010.

HiO-rapport 2010 nr 16
ISBN 978-82-579-4737-8
ISSN 0807-1039

La oss ikke gjøre det vanskeligere enn det er!

Enkelte av mine kollegaer på HiO mener studentene trenger å lære norsk akademisk språk. Det er en påstand jeg ikke forstår. Det finnes ikke et eget norsk akademisk språk. Ulike faggrupper har egne fagord, fagbegrep og egne måter å formulere informasjon, resonnement og meningsytringer på. Når vi skriver i en faglig sammenheng trenger vi som ellers, et funksjonelt språk, et språk som er presist og klart og som mottakeren forstår. God hjelp til godt språk finner vi på Språkrådet sine sider: http://www.sprakrad.no/nb-no/Sprakhjelp/Raad/.

A-lag og B-lag?

Enkelte frykter at det etableres A-lag og B-lag blant de vitenskaplig tilsatte hvis Høgskolen i Oslo sammen med Høgskolen i Akershus blir et universitet. I argumentasjonen blir det tatt for gitt at A-laget består av forskere. Er det slik? Er nødvendigvis A-laget de som forsker? Nei, slettes ikke. I høyere utdanning finnes det nemlig studenter. De er der for å lære. Det betyr at undervisningen, veiledningen og annet pedagogisk arbeid må være av ypperste kvalitet. Lærergjerningen vil ha en avgjørende betydning for det nye universitetets suksess. Dermed er spørsmålet om det finnes et A-lag og et B-lag, eller om A-laget består av andre personer enn det mange tror.

Skolenorge på lederplass?

Utviklingsprosjektet "Gode pedagogiske praksiser" var invitert til å presentere arbeidet på et Internasjonalt Symposium i Liverpool 14.-15.april 2010 med tittelen Mainstreaming equity, opportunity and success in higher education.

Widening participation er blitt et begrep når det gjelder høyere utdanning i Storbritannia. Det gjøres mye når det gjelder å motivere utradisjonelle, studieuvante barn og unge til høyere utdanning. De er flinke til å gjøre arbeidet kjent også utenfor landets grenser, og det er lett å bli bergtatt. Høgskolen i Oslo har flere ganger vært på studiebesøk til ulike universitet i Storbritannia og kommer entusiastiske tilbake. Men hvorfor denne beundringen? Norge ligger ikke tilbake for andre utdanningssystemer, faktisk vil jeg påstå at vi ligger et hestehode foran. Vi arbeider ikke målrettet mot ressurssvake grupper. Dette er heldigvis ikke lenger nødvendig i Norge.

Det vi glemmer er at det er stor forskjell på utdanningssystemene i Norge og Storbritannia,, og heldigvis for det! Utdanning er mulig for alle, alle har rett til 13 års skolegang og vi har et enhetlig skolesystem - og det er gratis!

Men et samfunn der likhet og like muligheter er bærende prinsipper kan også være til hinder når det gjelder å akseptere og ønske mangfold og ulikhet velkommen. I den sammenheng er "widening participation" sentralt også for oss. Men med et annet mål og et annet innhold. For meg handler dette om å skape læringsmiljøer der det er mulig å lykkes for alle studenter til tross for ulikheter, snarere enn å arbeide for at alle skal bli like.

Vi har kommet langt i Norge og ligger ikke tilbake for andre land. Selvsagt er det fortsatt mye ugjort, samfunnet endres og vi møter nye utfordringer. Veien er lang, men skolenorge står ikke stille, vi beveger oss framover på denne veien!

Utdanningskvalitetsprisen til studentstøtte

NTNU-prosjektet ForVei vant NOKUTs utdanningskvalitetpris. ForVei er et sentralisert studentstøttetilbud. Førsteårsstudenter tilbys en forebyggende individuell veiledningssamtale med rådgiver. Der snakker de om utfordringer som student og veien videre. At ForVei vant denne prisen er inspirerende for andre miljø. Ikke minst for PLUSS.

Interkult-prosjektet PLUSS, som er et samarbeidsprosjekt mellom Studieseksjonen, Læringssenteret, Pedagogisk utviklingssenter ved HiO, arbeider med å utvikle et helhetlig og målrettet system for inkluderende studentstøtte. Studentstøtten skal være rettet mot hele studieforløpet fra rekruttering til overgangen til arbeidslivet, og er et pluss for studiekvaliteten ved høgskolen.

PLUSS gir en rekke tilbud, blant annet kan studenter fra alle avdelinger og fag komme til studieverkstedet i Læringssenteret og få veiledning av erfarne pedagoger, her kan de også få samtale om egen tekstproduksjon med skrivementorer (studenter som har gjennomført et kvalifiseringsprogram). I tillegg kan studenter som trenger ekstra støtte av psykiske eller fysiske årsaker, få en studentmentor å støtte seg til. PLUSS arrangerer en rekke kurs, blant annet innen temaene: skriving, lesestrategier, studieteknikk og IKT. Dessuten har det studieforberedende kurset HiO tilbyr, koplet seg til PLUSS. Målet for alt arbeidet er en vellykket studentkarriere. For å sikre kvalitet i tilbudet, blir tiltakene fortløpende evaluert og i tillegg er det etablert et nettverk med representanter fra høgskolens ulike avdelinger og enheter.

Prosjektperioden for PLUSS er snart over. Alt innsamlet data viser at PLUSS bidrar til studentgjennomføring og til opplevelse av studiekvalitet. Nå gjenstår det bare at HiO erkjenner verdien av prosjektet og implementerer det i den ordinære driften. Enkelte HiO-miljø mener at all studentstøtte skal ligge på avdeling, imidlertid viser data fra PLUSS at sentralisert studentstøtte ikke overtar avdelingens ansvar for studentene. I stedet er PLUSS et nyttig supplement til de som trenger det lille ekstra for å nå sine mål.

Høyere utdanning har store studentkull i vente. Det vil gi nye utfordringer i forhold til kvalitet i utdanning og en velfungerende, allmenn studentstøtte vil være nødvendig.

Tanker til "Utredning om strategi og universitetssatsing"

I forbindelse med at HiO og HiAK slår seg sammen og skal arbeide for å bli universitet er Utredning om strategi og universitetssatsing ute på høring. Etter å ha lest dokumentet spør jeg meg hva profilen til det nye universitetet er. Det står at universitetet skal ha en profesjonsrettet profil, men det forteller lite nytt ettersom både HiO og HiAK i dag domineres av profesjonsutdanninger. Tre spørsmål er for meg fortsatt ubesvart:

• Hvorfor skal en søke jobb ved dette universitetet framfor et annet?
• Hvorfor skal en begynne å studere ved dette universitetet framfor et annet?
• Med andre ord, hva gjør dette universitetet unikt?

Den nye institusjonen er plassert i et område preget av stor språklig, kulturell heterogenitet. Dette støttes i dokumentet: ”Dette skjer i et samfunn preget av tiltagende kulturelt og verdimessig mangfold, noe som fordrer ikke bare innsikt i egne normer og verdier, men også kompetanse til å forstå og å håndtere forskjellighet” (s.4). Imidlertid bør mangfoldsperspektivet vektlegges i større grad. Skal en sikre at det flerkulturelle samfunnet, herunder studiemiljøet, blir tatt på alvor, må det nevnes i de sentrale kulepunktene og ikke bare være innbakt i innledninger og forklaringer.

Pedagogisk utviklingsarbeid kan også framheves mer. Behovet for sterke forskermiljø og – utdanninger blir understreket, men dersom profesjonsutdanningene skal bli ”grunnfjellet i det nye universitetet” (s.1) og en interessant ”samarbeidspartner med offentlige og private institusjoner og bedrifter” (s.1) er undervisning av høy kvalitet og pedagogisk utviklingsarbeid sentralt. I det blir mangfoldsperspektivet, slik som flerkulturellforståelse, tverrkulturell kommunikasjon, det internasjonale og flerkulturelle studiemiljøet, relevant og bør poengteres tydeligere i dokumentet.

Gjør mangfold en forskjell - tanker etter et besøk på Malmö högskola

Hvilke studenter ser vi og hvem ser studenten er tittelen på et seminar som skal holdes på Malmö högskola dette semesteret. Det er to vesentlige spørsmål for en utdannings- og forskningsinstitusjon. Malmö högskola har visjonen ”där mångfald gör skillnad” og den skal prege institusjonen på alle nivå. Lykkes de med det? Da jeg spurte rektor ved Malmö högskola om hvordan jeg som student ville merke skolens profil, fikk jeg ikke et konkret svar.

Mangfold både horisontalt og vertikalt
Lærere ved avdeling for Hälsa och samhälle trakk fram at en måte å måle i hvilken grad visjonen preger institusjonen, er å se på hva studentene skriver i sine oppgaver. Innholdet preges vanligvis av det som vektlegges i undervisningen og i litteraturen som velges. Sjøl om mangfoldstenkningen skal gjennomsyre og være en naturlig del av studiene, nevnte de samme lærerne at det er nødvendig å rette fokus eksplisitt på denne tematikken, gjennom for eksempel egne kurs/moduler. At visjonen om at ”mångfald gör skillnad” er vektlagt i styringsdokumenter gir ingen garanti for at den realiseres. Realisering er handling, hvilket betyr at hvis visjonen skal virkeliggjørs må det synes i alt arbeid på alle nivå i institusjonen. Dette taler for en fleksibel organisasjon som ivaretar og realiserer de verdier som anses som sentrale. Et eksempel på det fra Malmö högskola, er at alle nytilsatte lærere må gjennomføre et obligatorisk vekttallskurs i høgskolepedagogikk . Et mål med kurset er å skape en felles forståelse og aksept for institusjonens sentrale verdier. Når det gjelder studentene må de delta på et felles introduksjonskurs der flerkulturelle spørmål tas opp. Dette kurset er også åpent for lærere.

HiO og HiAk skal slås sammen til en institusjon. I arbeide med å skape en profil på den nye institusjonen bør slike betraktninger som nevnt ovenfor, komme inn.

Et flerkulturelt og internasjonalt studiemiljø
I det gjeldende strategidokumentet for HiO står det at høgskolen skal ha et flerkulturelt og internasjonalt studiemiljø. Hvordan opplever studentene HiO? Erfarer de en reell satsing på det flerkulturelle og internasjonale studiemiljøet? Sier de seg enige i at verdiene nytenkning, mot, respekt, lojalitet og raushet preger institusjonen? Hvilke studenter ser vi tilsatte? Klarer vi å se dem alle? Ønsker vi å se de behovene de måtte ha og er vi villige til å arbeide sammen med studentene våre på en slik måte at de kan nå sine mål?

Vi har det hele, men vil vi nok?
Malmö högskola har kommet langt i sitt arbeid med å gjøre studiene tilgjengelige og mulige for et bredere lag av befolkningen. De har et spesielt fokus på studenter fra studieuvante miljø, og organiseringen rundt sentralisert studentstøtte imponerer. Innholdsmessig er studentstøtten den samme som HiO tilbyr. Det er veiledning i studieverksted og kurs, for eksempel i studieteknikk og akademisk skriving. Ved første øyekast virker arbeidsmetodene noe tradisjonelle med vektlegging av forelesninger. Studentstøtten på HiO preges i større grad av et metodemangfold og stor studentaktivitet. En annen forskjell er at HiO har skrivementorer, noe Malmö högskola også ønsker å starte opp med. Imidlertid er den avgjørende forskjellen at den sentraliserte studentstøtten ved Malmö högskola er bunnsolid forankret i organisasjonen. Studieverkstedet har et eget stort rom sentralt i biblioteket. Veilederne i studieverkstedet er pedagoger og fast tilsatte. Kursene de tilbyr gir studiepoeng, og de hadde en spesialpedagog med spisskompetanse i lese- og skriveproblematikk som veileder i studieverkstedet.

HiO har mange studenter med dysleksi, men ingen tilgjenglig veileder med kompetanse innen feltet. Studentstøtten ved Malmö högskola virket helhetlig og framstår som et nødvendig og naturlig suplement til studielivet.

Det er dokumentert over år at studenter ved HiO har behov for mer støtte enn studiene gir. Studentene ved HiO evaluerer dagens sentraliserte studentstøttetilbudene som gode. Problemet er at tilbudene mangler en fast institusjonell forankring og er derfor svært sårbare. Per i dag finnes det ikke ressurser til sentralisert studentstøtte i det ordinære budsjettet og det finnes ingen sentral avdeling som ser det som sin oppgave å drive et slikt tilbud. Spørsmålet er om HiO mangler de nødvendige strukturene eller viljen.

Alliansebygging
Sentralisert studentstøtte ved HiO er i dag prosjektdrevet og under utvikling. Sjølransakelse kan være nyttig for å forstå den "motstanden" prosjektet møter. Erfaringer fra arbeidet tyder på at hvis skal en drive et vellykket pedagogisk utviklingsarbeid, må utviklerne i tillegg til fagkunnskap, både ha organisasjonskunnskap og –forståelse, samt tålmodighet. Alliansebygging ser ut til å være vel så viktig som dokumenterte fakta for å få gjennomslagskraft og dermed skape endring. I stedet for å være en maur, må en kanskje heller spinne sine nett som en edderkopp.

Stabilt antall minoritetsstudenter ved Høgskolen i Oslo

På høgskolens hjemmesider står det å lese at andelen minoritetsstudenter ved bachelorstudiene har økt fra 12% til 17% siden studieåret 2003/2004. Vi får også vite at av disse har andelen som har kommet til Norge som voksne har gått ned fra 40% - 35%, mens andelen født i Norge har gått opp fra 26%-31%.

Jeg møter oppslaget med stor undring. Hvordan skal dette tolkes? Hva skal vi med disse tallene? En studentbefolkning med stor bredde på fargeskalaen, er det dette som er målet?

I strategiplanen for 2008-2011 har høgskolen "systematisk og målrettet arbeid for å rekruttere studenter og tilsatte med minoritetsbakgrunn" som et av målene for virksomheten.
Dermed kan man konkludere med at rekrutteringsarbeidet til dels har lykkes.

Men rekruttering kan ikke vurderes som vellykket eller ikke uten at det sees i sammenheng med studiegjennomføring og studiekvalitet. Det interessante er ikke hvor mange studenter av den ene eller andre varianten som studerer ved høgskolen, men hvordan høgskolen møter og ivaretar de ressursene studentmassen representerer. Til nå har dette vært en stor utfordring fordi høgskolen får studenter som ikke helt passer inn, noen behersker ikke språket godt nok, noen tenker for annerledes og andre er i utakt med den norske profesjonskulturen. Hva gjør vi med det?

I stedet for å ha fokus på hvor mange minoritetsstudenter høgskolen til enhver tid har, må vi begynne å interessere oss for oss selv og vår pedagogiske praksis. God pedagogikk fra 1990 er ikke nødvendigvis god pedagogikk i 2010. Studentene i høyere utdanning i dag er en broket, mangfoldig forsamling, der ulike sosiale lag, ulike livsfaser, ulik språktilhørighet, ulike kulturer og ulikt kjønn er representert. I tillegg til et mål om rekruttering har høgskolen også et flerkulturelt studiemiljø og studiekvalitet som mål. Et flerkulturelt studiemiljø betinger mer enn bare ulike hoder, lyse og mørke. Kvalitet betyr god praksis, en god praksis for alle - ikke bare for noen de studentene vi kjenner oss igjen i. Utfordringen blir å videreutvikle høgskolen fra det typisk norske til en flerkulturell høgskole.

I Stjernøutvalgets rapport (NOU 2008:3) understrekes nødvendigheten av å skape en høgskole som er likestillt for alle studenter og at høyere utdanning bør representere det samme for minoritet som for majoritet. En skole for alle er en skole der alle er ressurser, en skole der alle også de med en annen bakgrunn enn den rotnorske, kan lære og utvikle seg på en positiv måte. Og vi har langt igjen.........

Tenk om vi brukte like mye tid på hvordan vi som pedagogisk personale skal møte denne nye virkeligheten som på kartlegging og tall!

Imponerende deltakere!

I dag har Marit Greek og jeg hatt vårt første møte med deltakerne på studieforberedende kurs på Oslo Voksenopplæring, avdeling Rosenhof. Det var en inspirerende og aktiv gjeng. Kompetansen i gruppa var høy. Deltakerne hadde enten gjennomført en bachelor- eller mastergrad fra hjemlandet. Nå ønsker de å studere videre i Norge. De var svært nysgjerrige på hvordan det er å studere her og hvilke krav som stilles. Temaet for dagen var "å være student" og vi arbeidet med forventinger og krav, arbeidsmåter de vil møte i høyere utdanning og vi vektla spesielt samarbeid. I forbindelse med samarbeid ble den språklige utfordringen uttalen av ordet "bidra" slik at det ikke ble oppfattet som "bedra". Å bidra i gruppa eller bedra gruppa, gjør en forskjell.

Vi gleder oss allerede til neste fredag for da står digitale fortellinger på programmet. Og vi har en plan ... vi har tenkt å plassere alle de som mente at deres styrke i samarbeid er organisering og ledelse i en å samme gruppe. Hva skje da?

Likeverd for alle - hvordan lykkes?

I en kronikk i Dagsavisen i dag, 4.mars, skriver Jonas Gahr Støre at integrering er en av våre største samfunnsutfordringer i dag (http://www.dagsavisen.no/meninger/article472722.ece?status=showall#response). Det er denne utfordringen Arbeiderpartiets nye Integreringsutvalg er tuftet på. Målet, sier Støre, er at Alle, uansett bakgrunn, skal ha de samme mulighetene og rettighetene. Når vi legger likeverd til grunn kan vi også erkjenne at vi ikke alle er like, at et moderne samfunn er mangfoldig. Og videre at alle må ta sin del av ansvaret for det norske storsamfunnet – med plikter og rettigheter. Som et tiltak for at dette skal bli en realitet må alle lære norsk og beherske norsk.

Nødvendigheten av å lære norsk er et stadig tilbakevennende tema når integrering står på dagsorden. Oslo kommune er i gang med et treårig prosjekt Krafttak for norskopplæring, der målgruppen er voksne innvandrere. Målet er å øke rekrutteringen til slik opplæring, bedre kvaliteten av opplæringen og øke anntallet som fullfører og består avsluttende norskprøver.

Dette er et flott og antakelig et nødvendig tiltak for å lære norsk. Men å beherske norsk er noe annet. Språk er en maktfaktor. Når Støre snakker om å beherske norsk slik at de skal ha de samme mulighetene, uansett bakgrunn, hvilken norsk må en da beherske?

Vi har stor tiltro til kurs, opplæring og eksamener, jeg vil påstå en overdreven tiltro til opplæringens vidunderlige effekt. Opplæring er nødvendig, men kan aldri bli mer enn en start når det gjelder språkopplæring. Opplæring står i en sammhengheng med verden omkring. Språket må brukes og det må prøves ut i de situasjoner der det skal brukes.
Integrering handler om alle parter. Vi må våge å definere et større norsk «vi», et «vi» som sikrer at flere opplever tilhørighet til fellesskapet som Støre sier. Skal samfunnet nå hit, må et større norsk vi må innebære akseptasjon av norsk språk snakket og brukt på andre måter en den etablerte norsk-norske. Vi kaster blår i øynene på deltakere som består norskopplæring, uansett hvilket nivå dette er på, dersom vi ikke samtidig tilkjennegir at dette ikke er tilstrekkelig uten at det også brukes i varierte situasjoner i norskspråklig sammenheng. Altså må majoriteten også være i fokus for integreringsutvalget. Vi kaster også blår i øynene på oss selv som majoritet dersom vi tror at om minoritetene lærer seg norsk vil integreringen lykkes.

På hvilken måte skal vi arbeide for å lykkes?

Gjør det noen forskjell?

En pbl-oppgave var slik:

Er det ikke læreren som vet best?
Hassan, flyktning fra Iran, 35 år, har fått studieplass. Han møter forventningsfull opp, og gleder seg til å få undervisning som kan gi han en god utdannelse og jobb. Han ser seg omkring i forsamlingen og lurer på hvor professoren er. En ung kvinne kommer inn og ønsker velkommen til studiet. “Vi har store forventninger til dere, som voksne studenter,” sier hun. “Her legger vi vekt på at studenter tar ansvar for egen læring. Mye av undervisningen baseres på gruppearbeid og selvstudium. Det er gjennom egen aktivitet og refleksjon over egen læreprosess at vi lærer best”, sier hun.

Hva om oppgaven var slik?

Vet den som har skoen på alltid hvor den trykker?
Studiet er organisert slik at studentene arbeider sammen i faste grupper med studieoppgaver. I en av gruppene har det oppstått problemer. En av studentene tar kontakt med læreren og forteller at: ”språkvanskene, det at de ikke forstår hverandre, bremser alle prosesser. De forstår ikke arbeidsoppgavene. Det at de ikke tør si noe, har kanskje noe med at de isolerer seg, og dermed blir forviklingen større. Hvis en ikke behersker språket godt nok, er det vanskelig å utføre de mest basale ferdighetene som ligger til grunn for å gjøre en oppgave. Hvis en sliter med språket og det en leser, blir resultatet svakere. Resultatet blir dårligere for hele gruppa og for den fremmedspråklige”.

Et godt læringsmiljø for alle

Høyere utdanning i dag er preget av et stort mangfold med hensyn til alder, kjønn, sosial, kulturell og språklig tilhørighet. 18 % av studentene ved Høgskolen i Oslo har minoritetsbakgrunn, hvor av 17 % ved høgskolens bachelorutdanninger og 25% ved masterstudiene. En stor andel av disse har kommet til landet som voksne. Ved Avdeling for Helsefag, Bioingeniørutdanningen har 55% av studentene minoritetsbakgrunn, mens det ved Avdeling for estetiske fag bare er 5% av studentene med en slik bakgrunn.

Disse kjennsgjerningene betyr at om læringsmiljøet skal gi gode utviklingsmuligheter for alle studenter, må vi ta mangfoldet på alvor.

Kvalitetsreformen i høyere utdanning skulle sikre kvalitet for studentene. Reformen ønsket mangfold og et styrket fellesskap gjennom læring i samarbeid med andre. Dette skjer ikke av seg selv.

Å ta studentmangfoldet på alvor vil ikke først og fremst si å inkludere minoritetene i majoritetskulturen, men å lage et studiemiljø som utvikler felleskulturelle arenaer og felleskulturell forståelse og samtidig gir rom for forskjellighet i faglig og sosial sammenheng (Sissel Østberg 2007).

For at et flerkulturelt miljø skal bli en realitet må mennesker med forskjellig bakgrunn komme sammen, snakke sammen, gjøre noe sammen og ha et fellesskap. En vellykket studentkarriere avhenger av deltakelse i et slik fellesskap. Dette krever både interkulturell og norskspråklig kompetanse så vel som villighet til å delta i et flerkulturelt studiemiljø. Studentene alene kan ikke bære dette ansvaret, målet om et godt læringsmiljø for alle studenter får implikasjoner for institusjonen selv. Det berører hele miljøet, institusjonelle rammer, fag- og undervisningsplaner, pedagogiske praksiser og undervisningspersonalet så vel som studenter.