Høyere utdanning i dag er preget av et stort mangfold med hensyn til alder, kjønn, sosial, kulturell og språklig tilhørighet. 18 % av studentene ved Høgskolen i Oslo har minoritetsbakgrunn, hvor av 17 % ved høgskolens bachelorutdanninger og 25% ved masterstudiene. En stor andel av disse har kommet til landet som voksne. Ved Avdeling for Helsefag, Bioingeniørutdanningen har 55% av studentene minoritetsbakgrunn, mens det ved Avdeling for estetiske fag bare er 5% av studentene med en slik bakgrunn.
Disse kjennsgjerningene betyr at om læringsmiljøet skal gi gode utviklingsmuligheter for alle studenter, må vi ta mangfoldet på alvor.
Kvalitetsreformen i høyere utdanning skulle sikre kvalitet for studentene. Reformen ønsket mangfold og et styrket fellesskap gjennom læring i samarbeid med andre. Dette skjer ikke av seg selv.
Å ta studentmangfoldet på alvor vil ikke først og fremst si å inkludere minoritetene i majoritetskulturen, men å lage et studiemiljø som utvikler felleskulturelle arenaer og felleskulturell forståelse og samtidig gir rom for forskjellighet i faglig og sosial sammenheng (Sissel Østberg 2007).
For at et flerkulturelt miljø skal bli en realitet må mennesker med forskjellig bakgrunn komme sammen, snakke sammen, gjøre noe sammen og ha et fellesskap. En vellykket studentkarriere avhenger av deltakelse i et slik fellesskap. Dette krever både interkulturell og norskspråklig kompetanse så vel som villighet til å delta i et flerkulturelt studiemiljø. Studentene alene kan ikke bære dette ansvaret, målet om et godt læringsmiljø for alle studenter får implikasjoner for institusjonen selv. Det berører hele miljøet, institusjonelle rammer, fag- og undervisningsplaner, pedagogiske praksiser og undervisningspersonalet så vel som studenter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar