Norsk skole kan helt sikkert bli bedre!

Ukens blogger er Balasingam Yogarajah, tidligere bystyrerepresentant i Oslo.

En ekspertgruppe fra OECD (Organization for economic cooperation and development) la fram en rapport i september 2011. Rapporten er en fullstendig gjennomgang av arbeidet som er gjort i forbindelse med evaluering og vurdering i den norske skolen. Her kom de med tre råd;

1) De pekte på at nasjonale myndigheter på flere områder ikke er tydelige nok i sine forventninger til skolen.
2) De anbefaler at Norge etablerer en felles karrierestruktur for lærere som er knyttet til felles kvalitetsstandarder.
3) De foreslår å bygge opp evaluerings- og vurderingskompetanse blant lærere.

De peker på at det har skjedd en betydelig utvikling siden 2004, blant annet innføringen og utviklingen av et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS) og utviklingen av flere verktøy som nasjonale prøver og skoleporten.

Kunnskapsløftet og tiltak som leksehjelp på skolen og leksehjelp i regi av frivillige organisasjoner har gitt positive resultater. Skolebyrådens tiltak som blant annet sommerskoletilbudet i Oslo, har også virket i positiv retning når det gjelder elevenes utvikling. Likevel hører vi fortsatt at en av tre elever ikke fullfører den videregående skole. Matematikk er et viktig fag, og mange sliter med dette faget. Kan det være grunnen til mangel på norsk utdannede ingeniører i arbeidsmarkedet?

Ivar Bleikli som leder Forskningsrådets store forskningsprogram ”kunnskap, utdanning og læring” mener lærere har for dårlige kvalifikasjoner og at støttestrukturene rundt lærernes rolle er mangelfulle. Nestleder i Utdanningsforbundet Per Aahlin er enig i at ikke alle lærere er gode nok. ”Vi har vel hatt mangel på kompetansekrav i skolen, som kanskje har ført til at lærere har blitt satt til å undervise fag de ikke har tilstrekkelig innsikt i til å gi en god undervisning”, sier Aahlin.

I dagens skole ser vi at lærere mangler kompetanse til å undervise i enkelte fag. En gymnastikklærer og en matematikklærer underviser i to vidt forskjellige fagfelt. Derfor bør lærere spesialisere seg på å undervise i spesifikke fag slik at undervisningen holder en god nok faglig kvalitet. Det å være en god lærer i dagens samfunn er veldig krevende. Myndighetene bør også lage tiltak som gjør læreryrket mer attraktivt. I enkelte kulturer er læreryrket svært høyt respektert. I Norge har lærere ikke denne høye statusen i arbeidslivet. Lønnen er heller ikke attraktiv. Myndighetene bør gjøre noe med dette for å sikre rekrutteringen av godt kvalifiserte søkere til lærerutdanningen.

Leksehjelptilbudene på skolen bør også kvalitetssikres. Vi hører dessuten at forskjellige bøker brukes på de forskjellige skolene i undervisningen. I enkelte skoler brukes bøker som ble publisert for mange år siden. I dagens samfunn skjer utviklingen veldig raskt, derfor er det viktig at elevene får oppdaterte skolebøker.

Viktigst av alt er karaktersetting i skolen. Skolebyråd Torger Ødegaard (H) ønsker å sette karakterer fra barneskolen, og en undersøkelse som er gjort i juni i år slår fast at et flertall i Oslo støtter karakterer i barneskolen. Kunnskapsminister Kristen Halvorsen (SV) motsetter seg dette.

Ødegaard ønsker innføring av karakterer i basisfag på barneskolen, og da er det naturlig å begynne på 7.trinn. Dette er en velprøvd politikk i våre naboland. Finland har karakterer fra 4.klasse og Sverige har fra 6.klasse. Ut fra min erfaring med egne barn og erfaring som tidligere leder av Tamilsk ressurs- og veiledningssenter som har hatt et vellykket leksehjelpsprosjekt siden 1995, vil jeg si at karaktersetting fra 7.klasse er en forutsetning for at elever lykkes i skolen. Dermed kan vi bidra til at flere elever fullfører videregående skole og snu den negative trenden.

I Norge har vi en tradisjon hvor politikere jobber tett på tvers av politiske partier. I Oslo har vi en ordfører fra Høyre og en varaordfører fra Arbeiderpartiet. For nasjonens beste ber jeg om at de politiske partiene jobber sammen for å komme fram til en bedre løsning i skolepolitikken før det er for sent.

Hva er forståelig norsk?

Innlegget er skrevet av sykepleier Shen Li som er ukas gjesteskribent.

Det vanskelig å skrive norsk. Jeg har vært i Norge i 15 år. Jeg har fullførte sykepleieutdanning i 2005, men likevel kan jeg ikke skrive norsk på en god og forståelig måten. Jeg jobber som sykepleier til daglig og jeg føler det at jeg kan snakke norsk flytende. Men gjøre jeg det? Jeg tenker ofte på det jeg har sagt og hørt, skulle jeg sagt det på en annen måte, eller kanskje sagt en setning på en annen måte for å være mer presis på det jeg mener. Og det er ikke lett!

Jeg har nylig leverte oppgaven i videreutdanning i sykepleien, faktisk var det mitt andre forsøk. Jeg hadde brukt mye energi på oppgaveskriving, spurte flere for å få råd, samt hva dem synes om min oppgave. Jeg fikk mye hjelp i for hold til norsk grammatikk og rettskriving. Jeg hadde positiv forventning til denne gange. Jeg føler det at jeg hadde fått frem det jeg hadde tenkte å skrive og har skrevet godt, men dessverre så bestått ikke denne gangen heller. Begrunnelser fra sensor er blant annet uspesifisert språk, at det jeg hadde ikke forklarte godt nok. Så hva er forståelig norsk? Hvordan skrive jeg det? Dette er veldig demotiverende i min norskopplæring. Jeg er veldig usikker på at jeg kommer til å lære meg og skrive godt norsk noen gang…

Skriveuka på HiOA ... oppsummeringen fortsetter

Kari Letrud som er HiOAs spesialpedagog i Studieverkstedet og som også arbeider i vox - nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk, poengterte i sitt innlegg i Skriveuka at studentene bør utnytte ressursene rundt seg i større grad når de skriver. Hun nevnte en rekke nettressurser slik som http://sokogskriv.no/ , tilbudene i studieverkstedet og siste, men ikke minst medstudenter. Å bruke kollokviegrupper aktivt når en skriver er tidsbesparende, gir trygghet i arbeidet, flere perspektiv og økt kunnskap. I tillegg henviste hun til ”Skrivekompetansehjulet” som er en modell som illustrerer relasjoner mellom skrivehandlinger og skrivekompetanser, http://www.skrivesenteret.no/om.

Elena Tkachenko (LUI) mente at tiden er inne for et nettverk rundt skriftlige studentprodukt og skriveveiledning innen høyere utdanning, Marit Greek og Kari Mari Jonsmoen ved Mangfoldsperspektiv i pedagogisk praksis (MIPP) er hjertens ening. Vi foreslår at nettverket starter opp med et seminar høsten 2012 i tilknytning til Skriveuka på HiOA. Imidlertid må det planlegges og et møte på tvers av fakultet og institusjoner må holdes våren 2012. Er du interessert, ta kontakt med kari-mari.jonsmoen@hioa.no

Knut Oterholm (SAM) og Thor Magnus Tangerås (Westerdals) snakket om tilbakemelding på skriftlige oppgaver. De hadde fokus på formativ vurdering og nødvendigheten av at både veiledere og studenter tenker progresjon i skriveopplæringa. Det var forøvrig et tema flere av foredragsholderne var innom. Oterholm og Tangerås vektla det å utvikle en kritisk og empatisk holdning hos studentene, og poengterte at det å skrive er en praksis som vi bør syneliggjøre.

Vigdis Madsen (SAM) viste konkret hvordan hun veiledet studentene i å utvikle en problemstilling knyttet til bacheloroppgaven. Hun var opptatt av at studentene bør skrive om noe de er faglig interessert i og som gir et godt utgangspunkt for å arbeidet med innen de gitte rammene. Er det noen lærere som lurer på hvordan en skal hjelpe studentene til å finne det gode utgangspunktet? Kontakt Vigdis Madsen.

Karl Henrik Flyum, skrivelæreren ved UiO, var også HiOAs skrivelærer under Skriveuka. Han viste oss måter å arbeide fram en begrunnet problemstilling, en foreløpig struktur på et innlegg, et foredrag, en eksamensoppgave, en bacheloroppgave, en masteroppgave … en god kraft kan med andre ord brukes til alt. Ta en kikk http://folk.uio.no/khflyum/jobbside.html.

Og hva var mitt bidrag? Jeg tok utgangspunkt i hvorfor det kan være vanskelig å skrive og hvordan en kan knekke utsettelsestrangen. Mange mener de har problemer i oppstarten av skrivearbeidet, mens det de trekker fram som problematisk i realiteten tilhører seinere stadier i skriveprosessen. De forskutterer med andre ord problemene før de kommer, og nå de kommer så er de kanskje ikke der.

Om å skrive for nettet

Tengel Sandtrø holdt et innlegg om å skrive for nettet på Skriveuka. Ettersom stadig flere av oss publiserer på nett er dette en aktuelt tema. En spesiell utfordring er det kanskje for de av oss som er vant til å skrive populærvitenskaplige eller vitenskaplige artikler. På nett skal strukturen være oppned. Konklusjonen bør inn i ingressen, deretter bør den følges av en grundigere oppsummering før den mer tradisjonelle redegjørelsen og fagdiskusjonen kommer. For at potensielle lesere skal finne stoffet ved hjelp av søkemotorer bør overskriftene være presise og entydige i forhold til innholdet, men andre ord er underfundige titler lite hensiktsmessig. Vel - strukturen skal være motsatt enn denne teksten her - gammel vane er vond å vende.

Skrivuka 2011 er i gang.

Marit Greek la fram funn fra forskningsprosjektet «Skrivetradisjoner og utdanning», funn som ble av tilhørerne karakterisert som dynamitt. Data viste blant annet at studenten får lite ut av lærernes skriveveiledning. Den er generell, upersonlig, bærer preg av påbud og irettesettelser og vektlegger det formelle. Flere av studentene hevder at de har forstått på “tross av veileder”. Selv om tanken er at studentene skal lære gjennom å skrive, framstår oppgaveskrivingen ved slutten av første studieår fortsatt som en separat øvelse, noe som verken har sammenheng med fagtilegnelse eller en framtidig profesjonsutøvelse.

Nettverk
Flere av de som hørte på Greek etterspurte mer progresjonsstenkning når det gjelder skriveveiledning i studier, og forslag om å skape et nettverk knyttet til skriveveiledning ble reist av Elena Tkachenko.

torsdag 27. oktober

Diskusjonen om skriveveiledning fortsetter på torsdag 27. oktober med innlegg som «Skriveveiledning i utdanningene» og «Utfordringer med bacheloroppgave.

Deltakelse i samfunnsdebatten fra alle grupper

11 av Arbeiderpartiets 20 bystyrerepresentanter har minoritetsbakgrunn. Så flott, tenker jeg, det er viktig med bredde. Uten at ulike saker sees fra flere synsvinkler, uten gnisninger av noe slag, kommer vi ikke videre. Jo flere synspunkter, jo bedre.

Men selvfølgelig uteblir ikke kritikken. Det stilles spørsmål ved om disse representantene virkelig er de beste i partiet - de er valgt inn fordi noen har flyttet dem oppover på listen, ikke pga sin dyktighet. Historier om hvordan minoriteter overtaler "sine" til å stemme på dem er allerede ute i mediene. Hva er det kritikerne frykter? Hva er egentlig denne dyktigheten de etterspør?

En opplevelse av dyktighet har trolig noe med språkferdigheter å gjøre. I Norge har vi liten tradisjon for "annerledes norsk". Vel - så la oss bli bedre. Vi som er født inn i det norske språket bør kanskje - og litt kvikt - begynne å tenke på norsk-pakistansk, norsk-indisk osv som ulike dialekter innen det norske språket. En innvandrer vil aldri beherske språket som en innfødt, samme hvor dyktig han eller hun er. Det er for mye forlangt. Og det gjelder enten innvandreren er norsk og har utvandret til Frankrike eller en innvandrer som har kommet til Norge fra et annet land. Men de har så mye mer, noe vi som er født og oppvokst i det enkelte landet ikke har.

Høyre vant valgkampen i Oslo. I deres valgkampprogram kan en lese: "[D]en store minoritetsbefolkningen representerer et positivt mangfold..." Jeg vil gjerne tilføye: "La denne ressursen bli en ressurs!"

Gjennom mitt arbeid treffer jeg mange innvandrere, ressurssterke innvandrere. Mange av disse ønsker å delta aktivt i samfunnet. De ønsker språkkurs utover det som tilbys i dag for å lære språket slik at de kan gjøre seg gjeldene både blant kolleger på arbeidsplassen og i samfunnsdebatten. De ønsker å lære å snakke og skrive slik at de kan fremme sine kunnskaper og sine meninger. De ønsker å bli sett og hørt. Slik er det ikke i dag.

Vi har utviklet kurset SKOMP - språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon. Oslo kommune har en gylden sjanse til å innfri sine løfter om de ønsker. Vi samarbeider gjerne om et godt tilbud for Oslos borgere!

Partnere søkes!

To dager i Tromsø med strålende sol og høstfrisk luft har gitt inspirasjon. Det var kanskje ikke så mye nytt å hente, men tid til uformelle samtaler, tur i fjellet og litt mackøl i ølhallen har pustet liv til ideer som har ligget på vent.

Studieforberedende kurs har hvert gjennomført for søkere til høgskolen i en tiårsperiode, med ubetinget suksess. Pågangen av søkere har økt fra år til år, og i år fikk 100 deltakere plass. Mer enn det klarer vi ikke. Derfor har Kari Mari og jeg lenge lekt med tanken om et nettbasert kurs i tillegg til det ordinære kurset. Til nå har det blitt med tanken.

Oppholdet i Tromsø har fått fart på oss. Nå vil vi igang, og vi vil ha en GOD prosjektsøknad ved neste korsvei. Vi har bare et lite problem - vi trenger samarbeidspartnere på IKT-siden. Her gjelder det å få med kreative personer som kan noe annet enn oss. Film og andre digitale medier og et oppkomme av gode ideer om hvordan deltakerne kan få en liten forsmak på hva høgskolestudier innebærer gjennom et IKT-basert forkurs. Kanskje er Snøball Film med, men hva med IT-biten? Noen som kjenner noen?

Nettverksbygging er dessverre ikke vår sterke siden, og i allefall ikke utenfor eget fagområde.

Og Kunnskapsdepartementet - dette skulle vel i høyeste grad være relevant og interessant for dere?

Vi etterlyser en brennende interesse for prosjektet og interesserte bes melde seg!!!

Tålmodighet er ingen dyd

"Vi må være mer utålmodige," uttalte en av deltakerne på seminaret "La ressursene bli en ressurs". Hun har utvilsomt rett. I forrige ukes nummer av Morgenbladet etterlyser Lena Lindgren en diskusjon om normaliteten og hva samfunnet tillater av menneskelig variasjon. Hun er opptatt av hvordan barn med ADHD medisineres. Jeg er opptatt av hvordan innvandrere og andrespråksstudenter diagnostiseres og hvordan de "behandles". Det er på tide å se variasjonen blant mennesker, variasjonen blant studenter, som en nødvendig verdi - IKKE som en uheldig omstendighet vi for enhver pris må behandle bort. Vi må åpne øynene, anerkjenne de forskjellene som er - og enda mer: faktisk sette pris på at verden kan forstås på ulike måter, gjennom flere språk. Tenk hvilket læringspotensiale det ligger her! Jeg er også utålmodig, veldig utålmodig. Vi er i høyeste grad på overtid. Jeg er lei av at vi forstår oss i hjel, nedsetter grupper, utformer strategiplaner, diskuterer og forholder oss til dette som en størrelse utenfor oss selv. Nå er det på tide at vi slutter å skulle forstå de andre og heller konsentrerer oss om å redefinere oss selv i møte med andre mennesker med en annen forståelse, andre meninger og en annen norskhet. Jeg kan forandre meg - ikke andre. Skolens oppgave må være å skape rom for annerledeshet, rom for anerkjennelse, slik at reell deltakelse kan bli en realitet og ikke bare et utsagn, en floskel i alle planer. Hvorfor ikke la ulike meninger og ulike holdninger bli en ressurs for perspektivutvidelse og egen utvikling? Du verden så utålmodig jeg er..............

Stort behov for norskopplæring etter endte studier

Kurset ”Språk og kommunikasjon for utdanning og profesjon” (SKOMP) startet i dag og vi fikk en overraskelse. Det viste seg at kurset appellerte til helt andre målgrupper enn de vi hadde tenkt. Vi hadde tenkt innvandrere som:
• har norsk som andrespråk
• har studiekompetanse med bestått Test i norsk, høyere nivå eller tilsvarende
• planlegger å søke opptak ved en profesjonsutdanning
• er usikker på om deres norskspråklige ferdigheter er tilstrekkelige for en profesjonsutdanning
• ønsker å forbedre sine språk og kommunikasjonsferdigheter i norsk

Vi fikk innvandrere som enten var studenter eller hadde fullført norsk høyere utdanning og var i arbeid. Våre deltakere hadde erfart at deres norskspråklige ferdigheter ikke var tilstrekkelige i studie- og arbeidsliv til tross for inntakskrav og godkjente eksamener. Søkere til høyere utdanning har ikke de samme erfaringene. De antar at deres norskkunnskapene er tilstrekkelige ettersom de har studiekompetanse.

At over 2/3 av SKOMP-deltakerne har behov for å lære mer norsk etter fullførte profesjonsstudier er alarmerende. Det kan bety at den utdanningen de har tatt ikke er tilstrekkelig for et norsk arbeidsliv. Det kan også bety at en sykepleier med norsk som andrespråk ikke blir oppfattet som likeverdig med en sykepleier med norsk som førstespråk sjøl om de har tatt samme utdanning ved samme institusjon.

Kristin Halvorsen i utakt med tiden?

Et av dagens nyhetsoppslag er de private videregående skolene. Det meldes om uvanlig stor pågang, noe Sanner (H) tolker som en klar beskjed fra ungdommen om at de rødgrønnes politikk er i utakt med tiden. Dette er en grov overdrivelse og overtolkning av data. Sanner glemmer at det dreier seg om svært få elever, og spørsmålet heller hvem disse er og hvorfor. Jeg har også møtt elever i vgsk som forteller at de velger "privatgymnas" framfor offentlige skoler fordi de vil gå på en god skole og få gode resultater. Dette er ungdom som ikke har noen mulighet for å vurdere hva som er en god og en dårlig skole, en god og en dårlig lærer. At private, kommersielle skoler skulle være bedre enn offentlige er en myte - tanken på at denne myten skulle bre om seg er skremmende.

Hva er da så mye bedre ved den private skolen? Lærerne er neppe bedre enn andre. En god lærer drives av faget sitt og av ønsket om å bidra til at elevene lærer, og de finnes i rikt monn i den offentlige skole.

En grunnleggende verdi ved det norske samfunnet er retten til skolegang, og lik skole for alle uansett økonomisk bakgrunn og hvor i landet du bor. Det kan umulig være ønskelig å rykke tilbake til start, til Garborgs tid som han på en ypperlig måte beskriver i "Bondestudenten".

Norge er et av de få landene i verden som har et offentlig og gratis utdanningssystem. I møte med kolleger i andre deler av verden, har "access to higher education" stått på dagsorden i lang tid. Det dreier seg om en problemstilling som heldigvis er ukjent for oss, nemlig hvordan arbeiderklassen skal få tilgang til utdanning og dermed sosial mobilitet. Hvorfor er dette en utfordring? Jo, nettopp fordi de har et system som favoriserer mennesker med en sterk økonomi, som tross ønsket om "access to education for nontraditional students" holder fast ved ulike skoler for ulike elever - uten noe ønske om å gjøre utdanning gratis og mulig for alle.

Men vi bør også stille oss spørsmålet om hva som er godt ved de nye skolene i Norge. De har få elever, klassene er små og kontakten med lærerne er muligens tettere enn i mange andre skoler. Bør vi da satse på mindre klassestørrelser i den offentlige skolen?

Har målet om utdanning og en tendens til masseutdanning ført til for store enheter?

Vi må heller ikke glemme at den offentlige skolen rommer et mangfold av elever, svake sterke, elever med norsk som førstespråk og elever med norsk som andrespråk, ressursfattige og ressurssterke. Dette gir selvfølgelig utfordringer for den enkelte lærer, men er samtidig en viktig ressurs i den enkeltes danning. Kunnskap kan læres, mens holdninger skapes gjennom erfaring. Respekt og for mennesker som er annerledes enn deg selv, å kunne forholde seg til andre som snakker et annet språk enn deg selv, at alle mennesker er like verdifulle enten de er fattige eller rike er noe av den viktigste læringen vi kan gi den oppvoksende generasjonen!

Privatskolene er delvis finansiert av offentlige midler - midler som er viktige når det gjelder å ruste om den offentlige skolen med flere lærere og muligheter for tettere oppfølging av den enkelte elev!