Tålmodighet er ingen dyd

"Vi må være mer utålmodige," uttalte en av deltakerne på seminaret "La ressursene bli en ressurs". Hun har utvilsomt rett. I forrige ukes nummer av Morgenbladet etterlyser Lena Lindgren en diskusjon om normaliteten og hva samfunnet tillater av menneskelig variasjon. Hun er opptatt av hvordan barn med ADHD medisineres. Jeg er opptatt av hvordan innvandrere og andrespråksstudenter diagnostiseres og hvordan de "behandles". Det er på tide å se variasjonen blant mennesker, variasjonen blant studenter, som en nødvendig verdi - IKKE som en uheldig omstendighet vi for enhver pris må behandle bort. Vi må åpne øynene, anerkjenne de forskjellene som er - og enda mer: faktisk sette pris på at verden kan forstås på ulike måter, gjennom flere språk. Tenk hvilket læringspotensiale det ligger her! Jeg er også utålmodig, veldig utålmodig. Vi er i høyeste grad på overtid. Jeg er lei av at vi forstår oss i hjel, nedsetter grupper, utformer strategiplaner, diskuterer og forholder oss til dette som en størrelse utenfor oss selv. Nå er det på tide at vi slutter å skulle forstå de andre og heller konsentrerer oss om å redefinere oss selv i møte med andre mennesker med en annen forståelse, andre meninger og en annen norskhet. Jeg kan forandre meg - ikke andre. Skolens oppgave må være å skape rom for annerledeshet, rom for anerkjennelse, slik at reell deltakelse kan bli en realitet og ikke bare et utsagn, en floskel i alle planer. Hvorfor ikke la ulike meninger og ulike holdninger bli en ressurs for perspektivutvidelse og egen utvikling? Du verden så utålmodig jeg er..............

Stort behov for norskopplæring etter endte studier

Kurset ”Språk og kommunikasjon for utdanning og profesjon” (SKOMP) startet i dag og vi fikk en overraskelse. Det viste seg at kurset appellerte til helt andre målgrupper enn de vi hadde tenkt. Vi hadde tenkt innvandrere som:
• har norsk som andrespråk
• har studiekompetanse med bestått Test i norsk, høyere nivå eller tilsvarende
• planlegger å søke opptak ved en profesjonsutdanning
• er usikker på om deres norskspråklige ferdigheter er tilstrekkelige for en profesjonsutdanning
• ønsker å forbedre sine språk og kommunikasjonsferdigheter i norsk

Vi fikk innvandrere som enten var studenter eller hadde fullført norsk høyere utdanning og var i arbeid. Våre deltakere hadde erfart at deres norskspråklige ferdigheter ikke var tilstrekkelige i studie- og arbeidsliv til tross for inntakskrav og godkjente eksamener. Søkere til høyere utdanning har ikke de samme erfaringene. De antar at deres norskkunnskapene er tilstrekkelige ettersom de har studiekompetanse.

At over 2/3 av SKOMP-deltakerne har behov for å lære mer norsk etter fullførte profesjonsstudier er alarmerende. Det kan bety at den utdanningen de har tatt ikke er tilstrekkelig for et norsk arbeidsliv. Det kan også bety at en sykepleier med norsk som andrespråk ikke blir oppfattet som likeverdig med en sykepleier med norsk som førstespråk sjøl om de har tatt samme utdanning ved samme institusjon.

Kristin Halvorsen i utakt med tiden?

Et av dagens nyhetsoppslag er de private videregående skolene. Det meldes om uvanlig stor pågang, noe Sanner (H) tolker som en klar beskjed fra ungdommen om at de rødgrønnes politikk er i utakt med tiden. Dette er en grov overdrivelse og overtolkning av data. Sanner glemmer at det dreier seg om svært få elever, og spørsmålet heller hvem disse er og hvorfor. Jeg har også møtt elever i vgsk som forteller at de velger "privatgymnas" framfor offentlige skoler fordi de vil gå på en god skole og få gode resultater. Dette er ungdom som ikke har noen mulighet for å vurdere hva som er en god og en dårlig skole, en god og en dårlig lærer. At private, kommersielle skoler skulle være bedre enn offentlige er en myte - tanken på at denne myten skulle bre om seg er skremmende.

Hva er da så mye bedre ved den private skolen? Lærerne er neppe bedre enn andre. En god lærer drives av faget sitt og av ønsket om å bidra til at elevene lærer, og de finnes i rikt monn i den offentlige skole.

En grunnleggende verdi ved det norske samfunnet er retten til skolegang, og lik skole for alle uansett økonomisk bakgrunn og hvor i landet du bor. Det kan umulig være ønskelig å rykke tilbake til start, til Garborgs tid som han på en ypperlig måte beskriver i "Bondestudenten".

Norge er et av de få landene i verden som har et offentlig og gratis utdanningssystem. I møte med kolleger i andre deler av verden, har "access to higher education" stått på dagsorden i lang tid. Det dreier seg om en problemstilling som heldigvis er ukjent for oss, nemlig hvordan arbeiderklassen skal få tilgang til utdanning og dermed sosial mobilitet. Hvorfor er dette en utfordring? Jo, nettopp fordi de har et system som favoriserer mennesker med en sterk økonomi, som tross ønsket om "access to education for nontraditional students" holder fast ved ulike skoler for ulike elever - uten noe ønske om å gjøre utdanning gratis og mulig for alle.

Men vi bør også stille oss spørsmålet om hva som er godt ved de nye skolene i Norge. De har få elever, klassene er små og kontakten med lærerne er muligens tettere enn i mange andre skoler. Bør vi da satse på mindre klassestørrelser i den offentlige skolen?

Har målet om utdanning og en tendens til masseutdanning ført til for store enheter?

Vi må heller ikke glemme at den offentlige skolen rommer et mangfold av elever, svake sterke, elever med norsk som førstespråk og elever med norsk som andrespråk, ressursfattige og ressurssterke. Dette gir selvfølgelig utfordringer for den enkelte lærer, men er samtidig en viktig ressurs i den enkeltes danning. Kunnskap kan læres, mens holdninger skapes gjennom erfaring. Respekt og for mennesker som er annerledes enn deg selv, å kunne forholde seg til andre som snakker et annet språk enn deg selv, at alle mennesker er like verdifulle enten de er fattige eller rike er noe av den viktigste læringen vi kan gi den oppvoksende generasjonen!

Privatskolene er delvis finansiert av offentlige midler - midler som er viktige når det gjelder å ruste om den offentlige skolen med flere lærere og muligheter for tettere oppfølging av den enkelte elev!

Bedre eksamensresultat!

Studenter som benyttet seg av skrivementorer og skriveworkshops under arbeidet med bacheloroppgaven høynet karakternivået.

Våren 2011 fikk studenter med norsk som andrespråk tilbud om skrivestøtte i tillegg ordinær faglig veiledning. Det ble arrangert 3 workshops som hadde til hensikt å øke forståelsen for og kunnskapen om de utfordringer og krav som stilles til bacheloroppgaven. Hver student fikk i tillegg tildelt en skrivementor fra Studieverkstedet som fulgte dem i skriveprosessen fram til levering. Skrivementorene ga bachelorstudentene mulighet til å snakke om skrivearbeidet sitt. Studentene fikk interesserte lesere som stilte spørsmål til både innhold og form. En av studentene forteller at skrivementoren stilte spørsmål om: « … hvorfor jeg har valgt å skrive det jeg skriver og på den måten. Så det ble veldig sånn begrunnelser og jeg følte at det er jeg som har kontrollen på oppgaven, og at jeg forteller en historie.»

Erfaringene er så gode at tilbudet videreutvikles - og ryktet går. En uke etter studiestart har vi lange lister av studenter som ønsker å forbedre seg som skrivere - denne gangen før de tar fatt på bacheloroppgaven. Dette gjelder også de som har norsk som førstespråk.

Tilbudet om workshops og skrivementorer i arbeidet med bacheloroppgave var et samarbeid mellom Pedagogisk utviklingssenter (PUS) og Velferdsfag ved HiOA, og inngikk i forskningsprosjektet «Skrivetradisjoner og utdanning – å skrive seg til profesjonsutøvelse” ved PUS skoleåret 2010-2011. Funn fra denne forskningen følges opp i forskningsprosjekt «Skriveveiledning i høyere utdanninning – hvordan veileder jeg?» som startet opp august 2011.

Startskuddet har gått for et nytt studieår og en ny og sammenslått høgskole

Med store ord fra festtaler har startskuddet gått for et nytt studieår. Terrorhandlingene denne sommeren har satt sitt preg på alle, noe som gjenspeiles i ulike taler. Vi har hørt Aasland si at utdanning er en motvekt mot hat og fordommer - ulike argumenter brytes og studentene får forståelse for forskjellige perspektiver og ståsteder. Høgskolens rektor framholdt samhold og omsorg som viktige kjerneverdier.

Det er selvfølgelig ikke mulig å være uenig i dette, men det er ofte langt fra ord til handling - også her. Vi vet at mange studenter faller utenfor, ikke fordi de ikke evner å forstå, men rett og slett fordi de ikke har det språket som skal til for å engasjere seg, delta i sosiale aktiviteter og nyttiggjøre seg det høgskolen tilbyr. Skal utdanning bli en reell motvekt mot fordommer, er det på tide at vi gjør en innsats uten skylapper.

Deltakelse i høyere utdanning krever språklige ferdigheter på et høyt nivå - ikke alle har det. Med bidrag fra Interkultmidler er SKOMP - et kurs i språk og kommunikasjon for voksne innvandrere i høyere utdanning - utviklet. Flott det, men hva så...........nok et opplegg som havner i en skrivebordsskuff? Hvor blir det av støtten og hjelpen til å dra dette i gang? Burde ikke Kunnskapsdepartementet, IMDI og andre være interessert i dette prosjektet?

Vel - vi krummer nakken som vanlig og setter i gang på egenhånd - men alt hadde vært så mye enklere med et støtteapparat i ryggen.

Å skrive skal ikke være lett

Nok en artikkel er fullført, en lang dags ferd mot natt.... Å skrive er og blir et hardt arbeid, samme hvor mye og ofte en skriver. Likefullt er det viktig å formidle egne tanker og erfaringer i en skreven tekst. Man får orden på tankene, stimuleres til å søke ny kunnskap og ikke minst øker tekstbevisstheten. Det siste er avgjørende for selv å kunne gi god veiledning til studenter i deres skrivearbeid. I høgskolestudier stilles det høye krav til studentenes evne til skriftlig, faglig formidling, og lite tyder på at dette minker. Et betimelig krav er derfor at lærerne selv er fortrolig med akademisk skriving. Men er de det? Ja, noen er kanskje det. Men de aller fleste har mer enn nok med å få dagens gjøremål i havn og det blir lite tid og overskudd til å gi seg i kast med fagskriving - og barrieren blir ikke mindre av det. Moral er derfor: det som kreves av studentene skal beherskes av deres veiledere. Det må stimuleres til og avsettes tid til skrivearbeid og tekstbevissthet om vi med rette kan hevde at studentene får veiledning med den kvaliteten de har krav på!

SKOMP - hva er det?

Forskning og lang erfaring har overbevist oss om at den norskspråklige kompetansen til voksne innvandrere ikke alltid strekker til i et høgskolestudium. Innvandrere representerer en ressurs som vi må ta vare på. Dessverre har det til nå først og fremst tilhørt festtalens retorikk. Det har vært lite villighet både på departementsnivå og institusjonsnivå til å satse på økte ferdigheter i språk og kommunikasjon for denne gruppen studenter. Skal ressursene komme samfunnet til gode gjennom møte med målgruppen i profesjonsutøvelse, må det språklige og kommunikative handlingsrepertoaret utvides for mange profesjonsutøvere. Men det ser ut til at en er fornøyd så lenge eksamen er bestått og nok en gruppe profesjonsutøvere er uteksaminert. Dette er etter min oppfatning ikke godt nok.

Vi satser derfor friskt og tilbyr SKOMP, et kurs i språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon, med kursstart 5. september 2011.

http://profkomstud.blogspot.com/2011/06/skomp.html

Fusk nok en gang

Plagiering på skriftlige oppgaver har nok en gang vært i medienes søkelys. Uttalelsene om at "studentene jukser på skriftlige oppgaver og de stryker" og "noe må gjøres" er gjengangere både i pressen og blant faglig tilsatte i høyere utdanning. Jeg spør: er dette sannheten eller bare virkeligheten sett fra et ståsted? Virkeligheten kan som kjent sees fra ulike vinkler, og det er ikke mer enn rett og rimelig å betrakte slike påstander også fra studentenes side. Da blir spørsmålet om de jukser eller rett og slett bare gjør så godt de kan viktig å stille. I kjølvannet av dette spørsmålet blir det naturlig å spørre hva de faktisk forstår, hvordan veiledningen har hjulpet dem og hva slags skriveopplæring de har fått. Skriveforskning utført av undertegnete og Kari Mari Jonsmoen viser at studentene er godt kjent med faren for plagiering og reglene for dette, og at de gjør så godt de kan. De strever med å tilfredsstille de kravene de blir stilt overfor fra første studiedag. De forstår ikke helt hvordan dette skal gjøres og etterlyser veiledning og konkrete eksempler som gir forståelse.

Altså bør vi snart som faglig tilsatte rette søkelyset mot oss selv, mot de oppgavene vi gir studentene og mot de kravene vi stiller - og ikke minst om vår veiledning faktisk bidrar til forståelse,

Studieforberedende kurs

Studieforberedende kurs er nok en gang blitt en suksess. I år har det vært rekordstor søkning til kurset og bare en brøkdel har fått plass. 80 deltakere bruker en uke av sommeren til å sitte på skolebenken og forberede seg på hva som venter dem som studenter. Deltakerne representerer mangfoldet i høgskolen. Det er unge som kommer rett fra skolebenken, godt voksne som har lang arbeidserfaring bak seg, deltakere med norsk som førstespråk og med norsk som andrespråk, menn og kvinner. Dessverre er ikke høgskolen selv like godt representert fordi ikke alle utdanninger prioriterer å bruke ressurser på dette arbeidet. Vi kunne ønsket dette annerledes. Evalueringer av forkurset fra 2004 viser at deltakerne er svært fornøyde. De lærer, de har det morsomt og de blir kjent med framtidige medstudenter. Kanskje får de studieplass, kanskje ikke, men deltakelse på kurset gir lyst og motivasjon til å prøve igjen. Som kursdeltakere får vi en vitamininnsprøyting før ferien. Det er morsomt å lykkes!

Includekonferens på Malmö högskola - ettertanke ...

Profesjonsstudier handler i stor grad om å gjøre folk like. Studentene våre skal bli profesjonsutøvere etter en viss standard. Hvordan forholder dette seg til det flerkulturelle/globaliserte samfunnet?

Høgskolen i Oslo arbeider for å ha et flerkulturelt og internasjonalt studiemiljø. Flere av våre Interkultprosjekt har handlet om tiltak for at studenter skal komme seg igjennom studiene, tiltak som skal bidra til at studentene blir mer språklig og kulturelt like. De skal inneha det språket og føye seg etter den kulturen studiene og profesjonen krever. Det flerkulturelle er i praksis knyttet til studentenes bakgrunn og til pensumlista der en gjerne leser om “de andre”, og i mindre grad til en pedagogisk praksis som benytter seg av mangfoldet som en ressurs og en bredderekruttering.

I arbeidet mot et universitet er jeg redd for det flerkulturelle vil i større grad måtte vike for det tradisjonelle, for forestillingen om hva et universitet er og må være. Det kan føre til mer akademisk hvitvasking, økt elitisering, mer enkulter enn flerkultur.