Akademiske forventninger

Norge har behov for flere profesjonsutøvere. Vi trenger dyktige sykepleiere og førskolelærere som hjelper oss når vi er syke og passer ungene våre mens vi er på jobb. Mange studenter kommer nå inn på førskoleutdanning med et lavt karaktergrunnlag. Det gjelder også for andre profesjonsutdanninger. Det er kanskje ikke så underlig at nettopp disse søker yrkesrettete utdanninger i stedet for teoretiske studier.

Det er alvorlig, sies det, når studentene ikke har fått med seg grunnleggende kunnskap og ferdigheter fra videregående skole. Blant annet etterlyses skriveferdigheter, fordi altfor mange studenter har problemer med å skrive fagtekster i en akademisk sjanger. Vi følger to klasser i norsk gjennom det siste året på videregående skole. Elevene lærer mye og de kan mye, ikke minst når det gjelder tekster. Klart at noen ikke følger med, klart at noen sover ... de er 18 år, har skole hele dagen, ofte i sammenhengende økter på 90 minutter. Med et kontinuerlig press om karakterer og å tenke karriere allerede fra ungdomsskolen, er det ikke rart at mange mister litt av engasjementet.

Høyere utdanning, og profesjonsstudiene i særdeleshet, må stikke fingeren i jorda. Stiller en seg noen gang spørsmålet om hvorfor noen velger profesjonsutdanning, mens andre velger teoretiske studier? Det er mange som egner seg mer til praktisk arbeid enn teoretisk arbeid. Og det er mange som har lyst til et praktisk arbeid i stedet for en akademisk karriere. De liker å bruke kroppen, prate med folk, arbeide med folk, være ut i "feltet".

Når veien til et praktisk yrke går gjennom akademia og akademiske krav, er at mange studenter føler seg fremmedgjorte. Forskningsdagene som pågår, er publikumsvennlige. Forskere framstiller sitt arbeid som morsomt, engasjerende og viktig, men hvorfor selger vi ikke studiene på samme måte? Vi tar i mot studenter med akademiske formaninger. De får høre om plagieringens alvorlige konsekvenser og APA- stilens mange versjoner. Entusiasme og lærelyst blir raskt kneblet av faglig strenghet og regler. Undringen, nysgjerrigheten og den faglige lekenheten som publikum presenteres for på Forskningsdagene, er ikke lett å få øye på for nye studenter. Selv om de ikke skal bli forskere, skal de bli undrende, nysgjerrige og reflekterte praktikere.

Kanskje har ikke studentene med et lavt karaktersnitt de nødvendige ferdighetene og kunnskapen til å fullføre akademiske studier. Det betyr ikke nødvendigvis at de ikke kan bli gode profesjonsutøvere, dersom de møter et pedagogisk tilbud som tar hensyn til deres forutsetninger. Spørsmålet er om det er mulig innenfor høgskolenes rammer, i en hverdag preget av krav om akademisk publisering i de rette kanaler og streben etter førstekompetanse og universitetsstatus. Det får konsekvenser for både studentene og profesjonene dersom vi møter dem med akademiske forventninger. Kanskje bør vi heller dyrke fram gode profesjonsutdanninger som gir yrkesstolthet og lyst til å være profesjonsutøver. Kanskje må vi ha en diskusjon om hva akademia kan være, slik at det også er rom for de som ikke har tenkt seg en akademisk løpebane. Dyktige profesjonsutøvere er gull verdt, selv i vår forskningsfokuserte verden.

Dette innlegget av Marit Greek og Kari Mari Jonsmoen stod i Klassekampen 24.10.2013

Skriveuka 2013 er i gang

Fantastisk. Rett og slett fantastisk.
1) Fantastisk gode innlegg fra fantastisk gode fagformidlere. Takk!
2) Fantstisk aktive og tålmodige tilhørere som var med oss hele dagen til tross for et overfylt klasserom. Rommet hadde plass til 45 deltakere vi var 80. Takk!
3) Fantastisk at en høgskolen med over 16 000 studenter ikke har et auditorium som kan brukes til fellesarrangement. Utrolig!

Det jeg sitter igjen med etter dagen er at god fagformidling er basert på undring, ærlighet og kjærlighet til faget og til leseren ... og at jeg må ha noe å si, jeg må mene.

Hva er det så jeg underer meg over? Jo, akkurat nå lurer jeg på hvor smart blir en en smartbok? Hvis du vet noe om det, eller kunne tenke deg å undersøke det, så ta kontakt!.

Mykolas Romeris University

Teksten på bildet, kan umulig stemme med det vi opplevde i dag på Mykolas Romeris University. Før vi overvar ulike fremlegg fra PostIT-Summer School, fikk vi en omvisning på biblioteket. Vi gikk gjennom fine, lyse lokaler med kunst på veggene og ulike rom med ulike funksjoner som studentene kunne bruke.

På veggene hang det også lystavler som fortalte at studentene IKKE måtte skrive eller markere noe i bøkene. Vi oppmuntrer våre studenter til det motsatte. Men så var det slik at her låner studentene studiebøkene sine, og kan dermed ikke bruke dem på samme måte som våre studenter.

Lesesalen var døgnåpen. Når nattskiftet åpnet kunne det stå 80 - 90 studenter som ventet på å plass. I løpet av kvelden og natta var det vanlig at 150 - 160 studenter kom innom. HiOA studenten er vel ikke helt der ennå? Men så skal det også sies at studenten lå på tremannsrom. Arbeidsroen fant de kanskje ikke hjemme.

 

På tur til Vilnius

Ingunn, Kari Mari og jeg er i Vinius. Meningen var å arrangere en skriveworkshop ved Mykolo Romerio University. Dessverre går ikke ting alltid som planlagt, eller kanskje er ikke planene alltid gode nok?

Men vi har ankommet hovedstaden og her skal vi være til søndag. Selv om borte er bra og hjemme er best, jobber vi fint her også - og folkefestival har vi også fått med oss, med sang, dans, musikk og ikke minst Litau´ske folkedrakter.

Siden en workshop for Latinalab ser ut til å ha forsvunnet, har vi i stedet  en workshop for oss selv. Vi reiser heldigvis godt forberedt for alle eventualiteter, og har satt oss ned med "Lommebøker" for studenter. En serie med små håndbøker skal skrives for Gyldendal, og de første skal utgis våren 2014. Vi har startet arbeidet med de første 3: Å lese, Å overleve praksis og Å våge å snakke. I god samskrivingsånd har vi nå byttet manus, og en arbeidsøkt langt hjemmefra er derfor ikke å forakte. Her har vi hele døgnet til rådighet, og skriver i vei, godt plassert på hvert vårt hotellrom. Jevnlig spaserturer, matpauser og litt god vin i ny og ne, gir store muligheter til faglige "bokdiskusjoner". Friskt mot Antonius!

Arbeidet med antologien er i gang!

Vi har hatt vårt første møte i "antologigruppen" i dag. Det var et positivt møte med engasjerte bidragsytere, som representerer ulik fagbakgrunn og ulik erfaringsbakgrunn. Tilsammen skal 19 personer skrive et bidrag til antologien med foreløpig arbeidstittel "Gode pedagogiske praksiser i et flerkulturelt læringsmiljø". Tittelen er nok noe uklar foreløpig - det er den pedagogiske tilnæmingen for å bidra til læring hos andrespråksbrukere som er i fokus. Målgruppen er alle som i sitt framtidige yrke eller nåværende arbeid veileder eller underviser andrespråksbrukere. Antologien vil dermed være aktuell både for lærere og studenter, sykepleiere og sosionomer, og mange flere. Nå gjelder det bare å skrive klart, forståelig, interessant og relevant. Fagfellevurdering vil bidra til å sikre kvaliteten. Som en av redaktørene, ser jeg fram til å lese et knippe med interessante artikler, hver med sitt perspektiv på tematikken. Et spennende og tverrfaglig prosjekt!

Moro med skriveuka!

Planleggingen av årets skriveuke er i full gang, og denne gangen har det nærmest vært en fest. Nesten alle forespurte har takket ja til å bidra med et innlegg, noe som betyr at vi har fått våre ønsker oppfylt.   ...og det skjer jo ikke hver dag. Forfatteren Marcus Lindholm kommer, Torlaug Løkensgård Hoel kommer, Frøydis Hertzberg kommer, og flere til. Forhåpentligvis klarer vi å få med noen fra Senter for Profesjonsforskning også, selv om det for øyeblikket ser litt mørkt ut. Her er det innlegg for enhver smak, og alt handler om formidling i en akademisk sammenheng - fra bachelornivå til PhD-nivå. Det burde vær nyttig for alle som studerer eller arbeider ved høgskolen. 2 av dagene kan en til og med komme og gå som en vil, velge og vrake ut fra lystprinsippet. Nå gjenstår bare utfordringen å spre det glade budskap og skape engasjement nok til at deltakelse prioriteres i hverdagen.
Uka går av stabelen 3.-5. september i Høgskolens lokaler i Pilestredet. Vi håper på rekordbesøk!

Bruk av IKT i høyere utdanning - hvem skal styre?

Arbeidsgrupper nedsettes og prosjekter etableres for å øke bruken av datateknologi i høyere utdanning. Ofte er prosessene styrt av administrativt tilsatte som verken underviser, veileder eller evaluerer studenter, og som i mange tilfeller mangler pedagogisk kunnskap og erfaring. I kjølvannet av dette smelter administrasjonens og teknokratenes språk sammen med pedagogiske ord og uttrykk, og konturene av et nytt læringsspråk og et nytt tankesett trer fram.

Språk er mer enn ord. Språket representerer et sett av ideer, en ideologi, som bevisst eller ubevisst, blir en del av vår virkelighet. Når studietilbud og læring i økende grad beskrives i økonomiske og tekniske termer, blir resultatet en gradvis endring av synet på læring og kunnskap. Kunnskapsproduksjonen brytes ned til målbare element, til «effektmål» som kan tydeliggjøres i grafer, for at resultatet skal bli lett å tolke og utdanningskvaliteten synlig. Vi ser at utdanningsinstitusjonene blir til «leverandører», pasienter til «klienter» og studenter til «brukere». Utdanningskvaliteten uttrykkes gjennom «resultatmål» som måles i «hovedleveranser» og «underleveranser». Pedagogisk bruk av IKT skal benyttes til å «realisere pedagogiske visjoner», samtidig som lærernes tidsbruk sammen med studentene skal reduseres. Sagt i økonomiske termer: en kostnadslav produksjon.

Det har i flere år vært skrevet mye om inntreden av New Public Management i høyere utdanning. Hvilke konsekvenser får dette for utdanningskvalitet? Kan for eksempel yrkesrettete studier administreres ut fra markedsorienterte prinsipper og teknologiske løsninger uten at kvaliteten forringes? Vi mener nei. Kriteriet for høy kvalitet kan ikke reduseres til «produksjon av antall enheter», og IKT og forhåndsinnspilte forelesninger kan aldri erstatte den direkte kontakten med dyktige fagpersoner. All pedagogisk forskning viser at det er den individuelle, konkrete, målrettete veiledningen underveis som fører til læring. Dessuten lar teoretiske overveielser og anvendt kunnskap seg neppe måle med digitale løsninger som «selvtesting» og ferdigproduserte svar, uansett hvor studenten er i læringsløpet.

Utdanning og kunnskap kan ikke gjøres om til varer som kan bestilles og leveres uten at kunnskapen forenkles og studentene fordummes. Nå må fagpedagogen våkne opp og ta styring og ansvar for pedagogisk utvikling innen sitt område. Bare hun kan sikre at pedagogisk bruk av IKT utvikles på en faglig forsvarlig måte.

 

Dette debattinnlegget av Mari Greek og Kari Mari Jonsmoen ble publisert i Adresseavisen 6. mai 2013.

Frafall, studiestøtte og ei ny bok

Stadig flere HiOA-studenter fullfører ikke studiene sine, skriver nettavis Khrono. Betyr det at studentene har behov for en  annen type hjelp og støtte enn den som fakultetet gir? Mye tyder på det. Tilstrømmingen til Studieforberedende kurs og tilbudene i Studieverkstedet viser at studentene ved HiOA har et økende behov for pedagogisk støtte og oppfølging. I år har over 500 vordende studenter søkt om å få én av de 100 plassene på forkurset.

De mange som ikke får plass på studieforberedende kurs 2013, vil få tilbud om å følge forelesningene på nett. En støtte til de som følger oss på nettet vil være boka Studer med mål og mening. Veien gjennom studiet (Jonsmoen & Greek, 2013). Boka er ei håndbok for de som vil studere eller allerede har startet på et studieløp. Boka handler om å være student, om hvilke krav som stilles, om studiemiljø, om hvordan en lærer og om det å skrive fagtekster. Boka skal gi støtte og motivasjon i studiearbeidet og hjelp til å studere på en effektiv og hensiktsmessig måte. Hovedtemaene i boka er de samme som i forkurset: 1) å være student, 2) språk og kommunikasjon i studier, 3) læringsmiljø, 4) kilder til læring og 5) skriftlige tekster. 

Antologimidler

For å styrke synligheten av utviklingsarbeidet som foregår ved HiOA utlyste FoU-utvalget kr. 400.000 til antologiprosjekter, 77 000 av disse gikk til Mangfold i pedagogisk praksis for bokprosjektet Gode pedagogiske praksiser i møte med andrespråksbrukere .

Å håndtere et språklig mangfold krever kommunikative ferdigheter og pedagogisk innsikt, så vel som kunnskap om norsk som andrespråk. Antologien vektlegger språk knyttet til sted og praksis, og omhandler pedagogiske praksiser som fører til økte språk- og kommunikasjonsferdigheter hos andrespråksbrukere i utdanning og arbeidsliv. Tematikken er vesentlig for alle som har eller vil få ansvar for veiledning, opplæring og undervisning i et flerspråklig og flerkulturelt arbeidsmiljø. Den gir kunnskap som er nødvendig for å kunne bidra til økt trivsel, mestringsfølelse og språkutvikling hos andrespråksbrukere, enten dette er elever, studenter eller kolleger. Dette igjen vil styrke andrespråkbrukerens deltakerkompetanse. Artiklene er skrevet av fagfolk fra ulike felt. Her er blant annet både helse-, sosial- og utdanningssektoren representert.

Målgruppa er:

• Studenter i lærerutdanning (inkludert ulike yrkesfaglærerstudier)
• Studenter i studier som innbefatter personalansvar, som for eksempel etter- og videreutdanninger innen helse- og sosialfaglig ledelse og bachelorutdanning i økonomi og administrasjon, med fordypning i strategisk ledelse.
• Studenter som studerer norsk som andrespråk
• Lærere innen voksenopplæring
• UF personale ved høgskoler og universitet

Boka kommer ut på Gyldendal Akademiske i løpet av 2014.

Forskning - vårt nye mantra

Som ansatt i høgskolen over mange år, har jeg opplevd et økende fokus på forskning. I løpet av det siste året, i universitetssatsingens tid, er forskning nærmest alfa omega. Det er forskning som teller, publikasjoner i vitenskapelige tidsskrifter og ansettelser av førsteamanuenser. Jeg registrerer  stadig flere stillingsutlysninger der en søker etter førsteamanuensis - ikke førstelektor, og slett ikke høgskolelektor. Men for hvem? For at høgskolen skal få kreditt i de "rette miljøer" eller for studentene? Det er studentene som er utdanningsinstitusjonens berettigelse, uten dem, ingen jobb, og ingen forskning. Utdanningsinstitusjonen skal selvsagt drive forskning, både fagspesifikk forskning og pedagogisk forskning. Det er som pedagogisk personale vi er ansatt, og fagforskningen skal føre til økt læring for våre studenter. Pedagogisk utviklingsarbeid er vesentlig for å lykkes i vårt pedagogiske virke, utviklingsarbeid som bidrar til at vi står rustet som høgskole, til å møte studentene våre framover. "Det viktigste er at studentene lærer noe av det", sier Vibeke Bjarnø. Dette synes å ha gått i glemmeboken i bestrebelsene på å bli et universitet. Det er lærerne, ganske alminnelige høgskolelektorer, som underviser og veileder studentene hver eneste dag, som er navet i høgskolen - ikke forskerne. La oss sette pris på dem og vise det! Deres virksomhet er like verdifull som forskernes. All verdens publikasjoner kan ikke erstatte det arbeidet de utfører. 

Ingenting kommer rekende på en fjøl - heller ikke etter omorganisering!

Å samarbeide på tvers av fag har aldri vært enkelt. Enda vanskeligere blir det når arbeidsoppgavene i tillegg er av helt ulik karakter. Nå føler vi det på kroppen.

MiPP, en liten rest av Pedagogisk utviklingssenter, arbeider med pedagogisk utvikling og forskning innen høgskolepedagogikk. Etter omorganiseringen har vi blitt  en del av Læringssenter og bibliotek. For å forsøke å skape et faglig fellesskap i et nytt landskap der vi skiller oss ut som annerledes, har vi slått oss sammen med EAP og Studieverkstedet som Enhet for Kultur, Språk og Læring. Dette er ikke uproblematisk. Arbeidet går riktignok sin vante gang, men ytre strukturer og rammer gir lite rom for vår virksomhet. Vi møter det allerede i utformingen av Læringssenterets hjemmesider. Hjemmesidene er det ikke noe galt med, de er informative og lette å orientere seg i om en søker bibliotekstjenester. Men en hjemmeside er også avdelingens profil utad. Når Læringssenteret tar opp i seg andre og nye virksomheter, bør dette gjenspeiles i profilen. Dette betyr at alle må tenke nytt - og det koster - for det innebærer uvegerlig at en gi slipp på noe av det gamle tankegodset.

Vi ønsker selvsagt å bli synlige på HiOA-veven - og vi må være veldig synlige, for organiseringen er i høyeste grad utradisjonell. Det er ikke uten videre logisk å søke etter oss på Læringssenterets sider. For oss er vårt arbeid like viktig som alt annet arbeid i høgskolen. Vi ønsker å være lett tilgjengelige for høgskolen ansatte, så vel som for ansatte ved andre høgskoler og universitet.

Skal alle parter føle seg ivaretatt og verdsatt, må det en kraftanstrengelse til.

Hvordan går det med NO2 - elevene?

Et lite spørsmål fra Oslo Voksenopplæringen en sen kveldsstund førte til en invitasjon til Oslo Voksenopplæring, Sinsen......
så idag har Kari Mari og jeg vært så heldige at vi har fått delta på et personalseminar sammen med lærerne ved Sinsen VO. Vi har fortalt om våre erfaringer og forskningsresultater, de har fortalt hva de har erfart - kort sagt, vi har utvekslet erfaringer og tanker om hvordan vi kan møte og hanskes med de utfordringene vi til daglig møter. Blant annet diskuterte vi mulighetene for et presemester for NO 2 elever med svake norskspråklige ferdigheter. Det er et stort behov for et slikt tilbud, og tilbudet er allerede utviklet og utprøvd (SKOMP), men til nå har vi ikke klart å få gehør for å satse på dette.

Samarbeid mellom videregående opplæring og høyere utdanning er dessverre en sjeldenhet. Vi strever med mange av de samme utfordringene, hver på vår måte og på hver vår tue. Det er ingen tradisjon for samarbeid som krysser grensene mellom vgo og høyere utdanning, og det skal både overskudd og mot til for å ta det første skrittet. Så, takk til Sinsen VO for en flott og inspirerende ettermiddag!

Til slutt en STOR GRATULASJON til Kari Mari som i dag har fått opprykk til førsteamanuensis etter vurdering av vitenskapelige arbeider, karakterisert som nybrottsarbeid. Vurderingene er preget av superlativer som er vel fortjent!

Hvordan går det med NO2-elevene?

Et lite spørsmål fra Oslo Voksenopplæringen en sen kveldsstund førte til en invitasjon til Oslo Voksenopplæring, Sinsen......
så idag har Kari Mari og jeg vært så heldige at vi har fått delta på et personalseminar sammen med lærerne ved Sinsen VO. Vi har fortalt om våre erfaringer og forskningsresultater, de har fortalt hva de har erfart - kort sagt, vi har utvekslet erfaringer og tanker om hvordan vi kan møte og hanskes med de utfordringene vi til daglig møter. Blant annet diskuterte vi mulighetene for et presemester for NO 2 elever med svake norskspråklige ferdigheter. Det er et stort behov for et slikt tilbud, og tilbudet er allerede utviklet og utprøvd (SKOMP), men til nå har vi ikke klart å få gehør for å satse på dette.

Samarbeid mellom videregående opplæring og høyere utdanning er dessverre en sjeldenhet. Vi strever med mange av de samme utfordringene, hver på vår måte og på hver vår tue. Det er ingen tradisjon for samarbeid som krysser grensene mellom vgo og høyere utdanning, og det skal både overskudd og mot til for å ta det første skrittet. Så, takk til Sinsen VO for en flott og inspirerende ettermiddag!

Til slutt en STOR GRATULASJON til Kari Mari som i dag har fått opprykk til førsteamanuensis etter vurdering av vitenskapelige arbeider, karakterisert som nybrottsarbeid. Vurderingene er preget av superlativer som er vel fortjent!

Å skrive godt - hva er nå det?

Å beherske skrivingens kunst er ingen enkel sak. Kanskje kommer vi aldri helt i mål - og det er vel egentlig bare bra. For skriving er ikke en teknikk som kan læres en gang for alle. Skriving er kommunikasjon på høyt nivå, det forutsetter et innhold, en form og et uttrykk som skal forstås av leseren uten at du kan forklare eller endre. Den sammenhengen og situasjonen teksten inngår i er altså ikke likegyldig, og den som lykkes evner å tilpasse seg en tenkt leser i en tenkt sammenheng og situasjon.

Som lærere kommenterer vi til stadighet studenters tekster og deres skriveferdigheter, men hvor ofte kaster vi et blikk på oss selv? Hvor ofte diskuterer vi hvordan våre tekster skal forstås av studentene, hvor mye arbeider vi med det tekstlige uttrykket i de ulike oppgavene vi gir våre studenter?

Denne uken har Kari Mari og jeg hatt det første av i alt 5 seminarer for lærere ved Institutt for sykepleie, om tekstkompetanse og skriveveiledning. Målet for dette første seminaret var at deltakerne skulle bli bevisst nødvendigheten av å utvikle "et blikk for tekst", for selv å bli bevisste skrivere. Deltakerne fikk prøve seg på tekstanalyse, og arbeidet med spørsmålene: hvordan er teksten bygd opp og hvilke virkemidler finner vi her? Artikkelen som ble benyttet var: Anders Johansen (2012): Skrive og tenke: Skriftspråket som tenketeknologi. Norsklæreren nr 2. 2012 - en artikkel som forøvrig anbefales alle å lese.

Det er alltid stimulerende og morsomt å møtes til seminarer med engasjerte lærere, og vi gleder oss til neste seminar i juni!
     

Universitaet zu Koeln, dag 5, konklusjon:

Kontakten med Universitetet i Køln fortsetter. Vi vil gjennomføre en spørreundersøkelse blant de internasjonale studentene der og en liknende undersøkelse blant deltakerne på det studieforberedende kurset på HiOA. Resultatene vil danne grunnlag for artikler.

Dag 5, konklusjon

Konklusjonen ble:
Gjør en spørreundersøkelse på våre studenter og vi utfører en spørreundersøkelse på deres studenter. Så vil vi skrive artikler ut fra resultatene.

Konk

Konklusjonen ble:
Gjør en spørreundersøkelse på våre studenter og vi utfører en spørreundersøkelse på deres studenter. Så vil vi skrive artikler ut fra resultatene.

Universitaet zu Koeln, dag 4

Etter at vi hadde besøkt Studentservice, begynte vi å planlegge veien videre. Det første Marit, Ingunn og jeg bør gjøre er å ta kontakt med internasjonalt kontor ved HiOA for å se om det er ønskelig og hensiktsmessig  å ha et samarbeid mellom internasjonalt kontor og enheten Kultur, språk og læring. Kanskje kan vi innlemme elementer fra presemesterprogrammet ved Universitetet i Køln i tilbudet til våre internasjonale studenter.  Det har dessuten vært snakket om at Marit og jeg kan gjøre en studie blant de internasjonale studentene om det faktiske utbyttet de har hatt av programmet Universitetet i Køln tilbyr. Muligheten for gjøre parallellstudier blant studentene ved HiOA og Universitetet i Køln har også vært diskutert. I morgen er det oppsummering og så får vi se hva enden på visa blir.

Universitaet zu Koeln, dag 3

Ja, nå begynner vi å bli slitne. I dag har vi vært sammen med de internasjonale studentene på det historiske museet i Bonn - og det å fotfølge studenter krever sitt. Studenter er studenter, og en kjenner igjen typene hvor enn en er i verden. På museet ble de gruppert i par. Hvert par skulle finne en gjenstand eller en begivenhet de syntes var interessant og fortelle om den til de andre. Variasjonen var stor. Noen trakk fram et takkebrev skrevet av et barn som hadde fått mat av en soldat, andre en barnekjole sydd av bandasje rett etter andre verdenskrig, eller en stilig folkevogn fra 60-tallet. Noen snakket mye, kanskje for mye, andre ønsket å si minst mulig. Noen hadde tatt lett på oppgaven, mens andre hadde misforstått. Etter presentasjonene kunne studentene gjøre hva de ville - se mer av museet, fortsette samtalene i seminarrommet eller gå å spise lunsj på kafeen. Svusj ... og borte ble de.

Universitaet zu Koeln, dag 2

I dag besøkte vi blant annet lederen for internasjonalt kontor. Han hadde ansvaret for 30 tilsatte som var delt inn i 6 arbeidsgrupper:
1) program for internasjonale studenter
2) lærer- og studentutveksling
3) inntak/søknader
4) studieveiledning
5) tilrettelegging for internasjonale forskere
6) språkopplæring

Og hva gjorde sterkest inntrykk? Jo, mengden studenter som summa rundt på campus. På HiOA ser vi en og annen student, her vassa vi i dem.

Dagens høydepunkt var likevel Museum Ludwig. Her er det en fantastisk samling av moderne kunst som vi fikk gleden av å se sammen våre tyske kollegaer.

Forkurset ved Universitaet zu Koeln inspirerer

Vi er i Køln for å se hvordan Universitaet zu Koeln arbeider for å bedre læringsvilkårene til sine internasjonale studenter. Universitaet zu Koeln har 46 000 studenter og 10 % av disse er internasjonale studenter. Undervisningsspråket er tysk og studentene har bestått de språktestene som kreves. Alle studenter fra land utenfor EU, må likevel ta et forkurs (presemester). Tidligere var det et frafall på 50 % blant de internasjonale studentene, og dette er et tiltak for å sikre gjennomføring og gode studieresultater.

Presemesteret består av:
-        språkopplæring i tysk etter nivå
-        opplæring i fagspråk etter hvilke studieprogram de skal ta
-        orientering om universitetet; tilbud, krav og rettigheter m.m.
-        flerkulturell forståelse
-        studieforberedende emner; samarbeid, presentasjonsteknikk, skrivekurs, læringsstiler m.m.
-        et par eksamensemner på det studieprogrammet de vil bli en del av, noe som frigjør tid og bidrar til at de har et forsprang i studiene når de begynner for fullt
-        mentorordning; kontakt med tidligere studenter som nå er i arbeid og som kan være veivisere inn i yrkeslivet
-        studybuddy; kontakt med studenter som har kommet lengre i sine studier og som kan være veivisere i studiene

Dette programmet har mye til felles med ulike tilbud ved HiOA, for eksempel studieforberedende kurs, kurset Språk og kommunikasjon for utdanning og profesjon og Studieverkstedet. Vi vet at enkelte av våre innvandrerstudenter ved HiOA trenger mer språklig, faglig og kulturell forberedelse enn det de allerede har, for å sikre gode studiekarrierer. De trenger et forkurs som går over ett semester der de gjør seg kjent med høgskolens ulike krav. At de også kan gjøre seg ferdig med enkelte studieemner som for eksempel anatomi eller medikamentregning, er en god idé. Det vil bidra til at forkurset oppleves aktuelt samtidig som det frigjør tid når de begynner på de ordinære studiene.

Store forhåpninger til ei ulest bok

For litt over ett år sidene arrangerte Mangfold i pedagogisk praksis og Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring et seminar der vi ønsket å vise konkrete eksempler på hvordan en i høyere utdanning nyttiggjør seg det språklige og kulturelle mangfoldet som finnes i studentgruppa eller i kollegiet. Men til tross for alt snakket om mangfold som en ressurs i høyere utdanning, var det ingen som hadde noen eksempler å legge fram fra egen arbeids- og studiehverdag. Vi hadde kanskje ikke gravd lenge og dypt nok. I stedet fikk vi tenkte tilfeller og uprøvde idéer. OK det også. I alle fall var det en start …likevel syntes jeg det var nedslående. Nå har jeg derimot en opptur. Jeg har bestilt ei bok som ser ut til å inneholde konkrete eksempler på hvordan mangfoldet utgjør en ressurs i skolen. Boka heter Språklig mangfold og læring. Didaktikkfor flerspråklige klasserom og er skrevet av Vibeke Bjarnø, Mette Elisabeth Nergård, Finn Aarsæther. Den lover å ta opp «Hvordan møter læreren språklig mangfold i klasserommet? Hvordan skal lærerstudenter og lærere gå fram for å utnytte flerspråkligheten som ressurs i undervisningen? Hvilke kunnskaper kreves av læreren, og hvilke grep kan gjøres for å berike læringsfellesskapet?» Jeg regner med at det er grunnskolen som vektlegges, men jeg kan jo dra veksel på kunnskapen og la meg inspirere

Naivitet eller klokskap?

Avislesing er ikke bare bare...
Etter først å ha fått med meg at regjeringen ønsker å fremme forslag om at utdanningsinstitusjonene skal straffes for studentfrafall, kommer meldingen om at svennebrev skal gi studierett. Elevene faller fra når de går over fra yrkesfag til studiespesialiserende påbygningsår. Årsaken er blant annet manglende motivasjon. For å unngå dette, skal de altså kunne gå rett over i høyere utdanning.

At motivasjon er viktig for studier, er vel hevet over en hver tvil, men motivasjon alene kan ikke veie opp for manglende kunnskap. Å studere innebærer både gjennomgang av en stor mengde faglitteratur, evne til å forholde seg kritisk reflekterende til fagstoffet og ferdigheter når det gjelder skriftlig formidling av faglig forståelse. For å mestre dette kreves forkunnskaper og ferdigheter, og  motivasjon er en ekstra pådriver. Å gi studierett uten studieforberedthet kan vise seg å gjøre studentene en bjørnetjeneste. At utfordringene den enkelte elev opplever i videregående skole forskyves til høyere utdanning, er ikke til hjelp for noen.

Hva er det Kristin Halvorsen mener her? At svennebrev er studieforberedthet godt nok, at innholdet i studiespesialiserende påbygningsår er unødvendig - eller at første studieår ved høgskoler og universitet heretter skal vies studieforberedelse? Forrige uke var fokuset på et altfor stort frafall - med dette forslaget spørs det om ikke frafallet blir enda større.

Straffe høgskolene for studentfrafall?

Igjen er utdanningsinstitusjonene i søkelyset - og ikke med positivt fortegn. Det er stort studentfrafall i høyere utdanning, og HiOA er en av verstingene. http://www.aftenposten.no/

Skal høgskolen straffes for dette, og i så fall av hvilken grunn? 

En utdanningsinstitusjon skal alltid arbeide for bedre kvalitet på sin undervisning og veiledning, det er vi alle enige om. Men utdanningsinstitusjonen kan ikke påta seg skyld for alt studentfrafall.

Ja, det er sant at mange studenter slutter , og årsakene er mange. Ikke alle studenter skal gjennomføre en høyere utdanning, kanskje er det rett at noen av disse slutter allerede det første året. Og de som har evner og ønsker å fullføre sin utdanning, enten det er en bachelorutdanning eller en masterutdanning, får både muligheter og støtte. Det gjøres mye ved HiOA for å støtte studentene, men studentene må selv ville, og de må være villige til å gjøre en innsats.

Senest i dag har vi hatt et møte med en av høgskolens bachelorutdanninger for å bistå lærerne i deres arbeide med å støtte studentene i skrivearbeidet, gi systematisk skriveopplæring og veiledning i skriveprosessen. Lærerne ønsker å gjøre studentene gode, til å mestre de å skrive faglige oppgaver og få et faglig læringsutbytte av det arbeidet de gjør. Utdanningen er altså villig til å yte ekstra og gå inn i et prosjektsamarbeid med oss for å nå sine mål.

Mange andre eksempler kan nevnes, og gode resultater er gjort rede for i flere publiserte rapporter og artikler. Studieverkstedet ved HiOA, et tilbud til alle studenter ved høgskolen, er et godt eksempel på at det nytter og at det faktisk gjøres mye for å hjelpe studentene til gode resultater og hindre frafall. Men igjen - studentene må gjøre en innsats selv. De må søke støtte og hjelp der det finnes, og de må ville studere!


Kjenner våre valgte politikere til dette eller velger de å ignorere de gode eksemplene i jakten på syndebukker og enkle løsninger? Tror en virkelig at økonomiske sanksjoner gir økt kvalitet?

Et samarbeid enheten Kultur, språk og læring og program for pedagogisk basiskompetanse er nødvendig

Besøket vårt ved University of Greenwich og London Metropolitan University bekrefter det vi allerede vet. Skal vi bidra til høyere studiekvalitet, må vi arbeide for å heve studentenes og lærernes kompetanse når det gjelder læring, veiledning og undervisning. HiOA bør som London Metropolitan University, “supports students by supporting staff in learning, teaching and assessment and by working directly with students” . Ved HiOA er det ingen faglig eller organisatorisk kopling mellom program for pedagogisk basiskompetanse og enheten Kultur, språk og læring der en finner Studieverkstedet som gir læringsstøtte til flere 100 studenter hvert semester. Det er synd for en god pedagogisk praksis fordrer kjennskap til studentmangfoldet, og en målrettet studentstøtte trenger inngående kjennskap til de faglige og pedagogiske kravene studenten møter. Dette går som hånd i hanske og fot i hose. Men akkurat nå er votten uten hånd og sokken uten fot, og det må vi gjøre noe med.

London Metropolitan University

Et vellykket Londonopphold ble avsluttet med et besøk ved London Metropolitan University - et besøk vi ikke ville vært foruten!
Nok en gang ble vi slått av hvor likt vi tenker på tvers av landegrenser og til tross for ulike studentgrupper. Utfordringer knyttet til å studere er med andre ord allmenne.

Centre for the Enhancement of Teaching and Learning har, i likhet med HiOAs enhet for Språk, Kultur og Læring, både lærere og studenter som målgruppe. ( http://www.londonmet.ac.uk/celt/ ), og arbeider parallellt med spesifikke støttetiltak til studenter og kompetanseheving blant lærere. Senteret har mange likhetstrekk med tidligere Pedagogisk Utviklingssenter ved HiOA (PUS), som nå dessverre er en saga blott. PUS rettet seg utelukkende inn mot lærere - kanskje en medvirkende årsak til nedleggelse?

Det har vært stimulerende å møtes til faglig diskusjon med fagfeller som er engasjert i det samme som oss selv, og vi reiser hjem med nyttige perspektiver i bagasjen.

Studiebesøk ved Greenwich University London

I dag har Kari Mari og jeg vært på studiebesøk ved Greenwich University London sammen med leder ved studieverkstedet ved HiOA, Ingunn Nilsen. Det har vært en flott dag, med strålende sol i flotte omgivelser og et hyggelig møte med Dr. Debi Hayes. Og hva sitter vi igjen med nå når dagen er slutt....jo, at vi har har kommet langt ved HiOA når det gjelder støtte til, og kunnskap om våre studenter.
Selv om studentgrunnlaget ved Greenwich University er noe ulikt vårt, og utdanningssystemet ulikt, er utfordringene studentene møter de samme - og vi tenker likt.
Greenwich University tilbyr støtte til studentene når det gjelder skriving, studieteknikk og engelsk for andrespråksbrukere, slik vi gjør. I tillegg har de egne workshops der kritisk-analytisk tenkning er i fokus. Kanskje noe vi bør tilby også? Ved HiOA har vi etterhvert opparbeidet et godt tilbud med skrivementorer. Et slikt tilbud planla de også ved Greenwich University.

Selv om vi kanskje ikke har "lært" noe nytt, er det alltid stimulerende å møte andre som arbeider med det samme som oss - diskutere, få nye perspektiver og komme et skritt videre. Vi har allerede notatblokka full med gode ideer for Studieverkstedet framover, og mer blir det....neste besøk blir London Metropolitan University, og vi gleder oss!

Ny uke og nye muligheter

Forrige uke ble i hovedsak brukt til å lese faglitteratur - om læring, skriving og språk. At studenter sliter med fagskriving er slett ikke enestående for Høgskolen i Oslo og Akershus. Det forskes på skriving og skriveopplæring, og funnene peker i samme retning: studenter har behov for systematisk skriveopplæring og skriveveiledning. Men hvem har ansvaret?

Lærere i høyere utdanning vil kunne hevde at Studieforberedende opplæring i videregående skole skal forberede til studier, som betegnelsen indikerer. Og sett i forhold til kompetansemålene for vgo3, studieforberedende utdanningsprogram, er det nettopp det norsklæreren i videregående skole gjør. Læreplanen viser at elevene etter avsluttet videregående opplæring skal kunne skrive fagtekster med tydelig fokus og saklig argumentasjon. Likevel glipper det et sted på veien. Studentene sliter med å skrive og de famler, nærmest i blinde, og mangler tydelig redskaper til å forstå den faglige diskursen, den språklige verden de er en del av og de krav som stilles til dem her.

Det er altså et gap mellom videregående opplæring og høyere utdanning, et gap vi lenge har vært klar over. Noe må gjøres. Vi holder skrivekurs etter skrivekurs for studenter som er i gang med den avsluttende bacheloroppgaven, og studenter oppsøker i økende grad Studieverkstedet for å få skriveveiledning. Det ser ut til å være et umettelig behov for skrivehjelp, og enkeltstående skrivekurs og skriveveiledning når de trenger det som mest er neppe den beste veien å gå.

Slik jeg ser det er det 3 alternative måter å løse dette på.

1. Norsklærerne i videregående skole må i større grad rette seg inn mot høyere utdanning og de krav framtidige studenter vil møte når det gjelder tekstkompetanse og skriftlig fagformidling.
2. Lærerne i høyere utdanning må bygge videre på den tekstkompetanse studentene har med seg fra videregående skole, og gi systematisk skriveopplæring og skriveveiledning underveis i studiene.
3. Tilby et studieforberedende kurs til framtidige studenter, der fokus er på overgangen fra videregående opplæring til høyere utdanning.

Ingen av alternativene er gode nok alene - vi trenger litt av alt..............hvem tar tak i dette?

Avskrift - fusk eller rusk?

Det kan være ulike grunner til underforbruk av referansemarkører i studenttekster. En årsak kan være at studentene tror de ikke trenger å bruke referansemarkører når de har forstått og gjort innholdet i en tekst til sitt eget. De anser det da som en type allmennkunnskap. En annen årsak kan være at studentene bruker avskrift som et ledd i det å tilegne seg kunnskap. En tredje årsak er at studentene strever med å få innpass i det akademiske fellesskapet og at de gjennom avskrift forsøker å tilegne seg det gjeldende språket. Nye studenter oppfatter f.eks. det å skrive akademisk som å skrive i et eget språk som er dem fremmed (Ask 2007, Greek og Jonsmoen 2012). Avskriften kan også vitne om at studentene innser sin tilkortkommenhet og velger derfor å låne ord og innhold som er akseptert innen den aktuelle fagdiskursen. Dette er dessuten med på å forklare hvorfor erfarne studenter har mindre avskrift i sine tekster enn nye studenter.

Ask, S. (2007). Vägar till ett akademiskt skriftspråk. Göteborg: Växjö University Press.
Greek, M & Jonsmoen (2012). "HODET BLIR TUNGT - OG TOMT" - om det å skrive seg til profesjonsutøvelse. Norsk pedagogisk tidsskrift, 96(1), 15-26.

Ny artikkelsamling! Gode pedagogiske praksiser!

Spennet i alder, erfaringer, kunnskaper og språklige ferdigheter blant studenter i høyere utdanning er stort. Hva skal til for å nå fram til den enkelte student i undervisning og veiledning? I artikkelsamlingen "Gode pedagogiske praksiser - Hvordan bidra til økte språkferdigheter hos studenter med norsk som andrespråk gjennom undervisning og veiledning" setter lærere, forskere og skrivementorer/studenter ved Høgskolen i Oslo og Akershus søkelys på sentrale spørsmål i en studiehverdag preget av mangfold. Konkrete undervisningsmetoder, ulike tiltak og pedagogiske prinsipp som kan styrke studentenes deltakerkompetanse, blir beskrevet og diskutert, og begreper vi bruker på studenter som har spesielle utfordringer med det norske språket, blir saumfart. Hensikten er å stimulere til systematisk utvikling av egen pedagogisk praksis slik at studentenes faglige kvalitet sikres, samtidig som studenter med utilstrekkelige ferdigheter i norsk opplever mestringsfølelse og læringsutbytte. Artiklene er relevante for lærere innen høyere utdanning og voksenopplæring, og for studenter som studerer norsk som andrespråk eller for studenter som studerer norsk som andrespråk eller studenter i lærerutdanninger. Greek & Jonsmoen er redaktører artikkelsamlingen. For elektronisk bestilling, gå inn på: www.hioa.no/Om-HiOA/Nettbokhandel

«Hokken ska’n blonke tel»

… spør Einar Skjæraasen og det samme spørsmålet stiller jeg. I det siste har arbeidet mitt dreid seg om skriving og skriveveiledning i høyere utdanning, et felt i grenselandet mellom norsk og pedagogikk som fag. Når jeg sender inn artikler til fagfellevurdering er tilbakemeldingene ved første øyesyn svært ulike både i skrivestil og i hva som kommenteres som tekstens styrke. En gjenganger er at fagfellene ønsker seg en annen tematisk vinkling, kanskje en vinkling mer mot eget faglig ståsted. Jeg mistenker nemlig at fagfellene ofte representerer to ulike fagfelt og dermed ulike tekstkulturer. Det er interessant. Det er også interessant at de til tross for forskjeller, ser likt – de påpeker de samme logiske bristene.

Opplæring for nye skrivementorer i full gang.

Studier gjort blant studenter ved høgskolen i 2011 og 2012 gir skrivementorene det beste skussmål. Studenter som benytter seg av studieverkstedet er fornøyde med den veiledning medstudentene gir, og pågangen øker stadig. Oppsummering fra høstsemesteret 2012 viser at over 200 studenter oppsøkte studieverkstedet for veiledning.

Denne uken har 6 vordende skrivementorer møtt til mentorkurs fra kl. 15- 18 - etter en full dag med eget studiearbeid. De har allerede vist en imponerende innsats! 6 fantastiske, motiverte og reflekterte studenter fra ulike studieretninger og på ulike studienivå. For oss som er opptatt av skriving og skriveveiledning er dette moro og ikke minst inspirerende. Vi håper det er plass til alle og gleder oss til å følge med videre - kanskje gjennom et nytt forskningsprosjekt....? Her er det mye kunnskap og erfaring å hente - utfordringen er å vekke interessen ogvspre kunnskap blant høgskolens faglig tilsatte.

Back in town

Bloggen har ligget stille i flere måneder. Grunnen er at bloggens eiere har hatt en lett identitetskrise. Pedagogisk utviklingssenter ved HiOA ble lagt ned våren 2012 og faggruppa Mangfold i pedagogisk praksis (det vil si Greek & Jonsmoen) er nå plassert sammen med Studieverkstedet og English for Academica Purposes (EAP) i en ny enhet med navnet Kultur, språk og læring. Det er vi godt fornøyde med. Treenigheten MIPP, EAP og Studieverkstedet handler på tvers av fakultet. Vi arbeider alle med muntlig og skriftlig språk som redskap for læring og fagkommunikasjon. Vi deler det samme teoretiske ståstedet og kunnskapssynet, og har mye å tilføre hverandre. Navnet Kultur, språk og læring er vi også happy med. Det dekker arbeidsfeltet vårt. Enheten er lagt til Avdeling for forskning og bibliotek. Oppsummering: Vi skal gjøre det vi alltid har gjort, men under et nytt navn og i en ny avdeling. Vi er altså back in town … or we never left.