Å skrive skal ikke være lett

Nok en artikkel er fullført, en lang dags ferd mot natt.... Å skrive er og blir et hardt arbeid, samme hvor mye og ofte en skriver. Likefullt er det viktig å formidle egne tanker og erfaringer i en skreven tekst. Man får orden på tankene, stimuleres til å søke ny kunnskap og ikke minst øker tekstbevisstheten. Det siste er avgjørende for selv å kunne gi god veiledning til studenter i deres skrivearbeid. I høgskolestudier stilles det høye krav til studentenes evne til skriftlig, faglig formidling, og lite tyder på at dette minker. Et betimelig krav er derfor at lærerne selv er fortrolig med akademisk skriving. Men er de det? Ja, noen er kanskje det. Men de aller fleste har mer enn nok med å få dagens gjøremål i havn og det blir lite tid og overskudd til å gi seg i kast med fagskriving - og barrieren blir ikke mindre av det. Moral er derfor: det som kreves av studentene skal beherskes av deres veiledere. Det må stimuleres til og avsettes tid til skrivearbeid og tekstbevissthet om vi med rette kan hevde at studentene får veiledning med den kvaliteten de har krav på!

SKOMP - hva er det?

Forskning og lang erfaring har overbevist oss om at den norskspråklige kompetansen til voksne innvandrere ikke alltid strekker til i et høgskolestudium. Innvandrere representerer en ressurs som vi må ta vare på. Dessverre har det til nå først og fremst tilhørt festtalens retorikk. Det har vært lite villighet både på departementsnivå og institusjonsnivå til å satse på økte ferdigheter i språk og kommunikasjon for denne gruppen studenter. Skal ressursene komme samfunnet til gode gjennom møte med målgruppen i profesjonsutøvelse, må det språklige og kommunikative handlingsrepertoaret utvides for mange profesjonsutøvere. Men det ser ut til at en er fornøyd så lenge eksamen er bestått og nok en gruppe profesjonsutøvere er uteksaminert. Dette er etter min oppfatning ikke godt nok.

Vi satser derfor friskt og tilbyr SKOMP, et kurs i språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon, med kursstart 5. september 2011.

http://profkomstud.blogspot.com/2011/06/skomp.html

Fusk nok en gang

Plagiering på skriftlige oppgaver har nok en gang vært i medienes søkelys. Uttalelsene om at "studentene jukser på skriftlige oppgaver og de stryker" og "noe må gjøres" er gjengangere både i pressen og blant faglig tilsatte i høyere utdanning. Jeg spør: er dette sannheten eller bare virkeligheten sett fra et ståsted? Virkeligheten kan som kjent sees fra ulike vinkler, og det er ikke mer enn rett og rimelig å betrakte slike påstander også fra studentenes side. Da blir spørsmålet om de jukser eller rett og slett bare gjør så godt de kan viktig å stille. I kjølvannet av dette spørsmålet blir det naturlig å spørre hva de faktisk forstår, hvordan veiledningen har hjulpet dem og hva slags skriveopplæring de har fått. Skriveforskning utført av undertegnete og Kari Mari Jonsmoen viser at studentene er godt kjent med faren for plagiering og reglene for dette, og at de gjør så godt de kan. De strever med å tilfredsstille de kravene de blir stilt overfor fra første studiedag. De forstår ikke helt hvordan dette skal gjøres og etterlyser veiledning og konkrete eksempler som gir forståelse.

Altså bør vi snart som faglig tilsatte rette søkelyset mot oss selv, mot de oppgavene vi gir studentene og mot de kravene vi stiller - og ikke minst om vår veiledning faktisk bidrar til forståelse,

Studieforberedende kurs

Studieforberedende kurs er nok en gang blitt en suksess. I år har det vært rekordstor søkning til kurset og bare en brøkdel har fått plass. 80 deltakere bruker en uke av sommeren til å sitte på skolebenken og forberede seg på hva som venter dem som studenter. Deltakerne representerer mangfoldet i høgskolen. Det er unge som kommer rett fra skolebenken, godt voksne som har lang arbeidserfaring bak seg, deltakere med norsk som førstespråk og med norsk som andrespråk, menn og kvinner. Dessverre er ikke høgskolen selv like godt representert fordi ikke alle utdanninger prioriterer å bruke ressurser på dette arbeidet. Vi kunne ønsket dette annerledes. Evalueringer av forkurset fra 2004 viser at deltakerne er svært fornøyde. De lærer, de har det morsomt og de blir kjent med framtidige medstudenter. Kanskje får de studieplass, kanskje ikke, men deltakelse på kurset gir lyst og motivasjon til å prøve igjen. Som kursdeltakere får vi en vitamininnsprøyting før ferien. Det er morsomt å lykkes!

Includekonferens på Malmö högskola - ettertanke ...

Profesjonsstudier handler i stor grad om å gjøre folk like. Studentene våre skal bli profesjonsutøvere etter en viss standard. Hvordan forholder dette seg til det flerkulturelle/globaliserte samfunnet?

Høgskolen i Oslo arbeider for å ha et flerkulturelt og internasjonalt studiemiljø. Flere av våre Interkultprosjekt har handlet om tiltak for at studenter skal komme seg igjennom studiene, tiltak som skal bidra til at studentene blir mer språklig og kulturelt like. De skal inneha det språket og føye seg etter den kulturen studiene og profesjonen krever. Det flerkulturelle er i praksis knyttet til studentenes bakgrunn og til pensumlista der en gjerne leser om “de andre”, og i mindre grad til en pedagogisk praksis som benytter seg av mangfoldet som en ressurs og en bredderekruttering.

I arbeidet mot et universitet er jeg redd for det flerkulturelle vil i større grad måtte vike for det tradisjonelle, for forestillingen om hva et universitet er og må være. Det kan føre til mer akademisk hvitvasking, økt elitisering, mer enkulter enn flerkultur.

Om å mislykkes

Den som i grunden och begynnelsen är misslyckad kan inte misslyckas. Jag hade misslyckats. För att misslyckas måste man ha en potential att också lyckas. Bruno Liljefors! Att misslyckas är et privilegium även för medelmåttan.

(Torgny Lindgren (2010). Minnen. Stockholm: Nordstedts.)

Skrivementoropplæring er gjennomført

Vi har nettopp hatt opplæring av søkere til skrivementorstillingene. De som deltok var en inspirerende og ikke minst imponerende gjeng som både viste stor tekstforståelse og gode veiledningsferdigheter. Samlet sett hadde gruppa svært bred studieerfaring fra blant annet HiO, HiAk, UiO og fra utlandet.

Flere og flere av HiOs studenter tar kontakt med skrivementorer for å få hjelp i skriveprosessen. Skrivementorene gir også skrivekurs og kan, etter avtale med avdelinger, følge enkeltstudenter tett i arbeidet med en skriveoppgave. Jeg er sikker på at våre nye skrivementorer kommer til å gjøre en god jobb.

MLL-bevegelsen

Slow cities, slow living, slow food, kortreist mat og grønne verdier har status. Ja, til og med slowfox er hentet fram fra glemselen, men slow learning eller no learning er ingen interessert i. Nei, vi skal lære på spreng, halse etter kunnskap, kjempe for å holde tritt med samfunnsutviklingen. Livslang læring er ikke et valg, men et krav og en plikt - derfor er jeg i mot livslang læring (MLL).
Da jeg kom på jobb i dag og logget meg inn på pc’n var mitt gamle Wordprogram borte og et nytt installert. Jeg kunne slå av pc’en, gå hjem for aldri å komme tilbake, eller lære meg det nye. Det ble det siste … og det var OK.

Å gi folk anledning til å lære når de har behov og lyst er viktig, men å forlange et evig livslangt læringsprosjekt er too much. Ingen unngår livslanglæring. Men en må ha rett til å reservere seg mot kunnskapspushing. Er det for eksempel riktig å tvinge eldre til å kjøpe datautstyr, datakurs og datastøtte gjennom skjulte mekanismer som billigere priser på nett? Vi som arbeider med utdanning og læring skal være forsiktige med å definere andres læringsbehov. Vi skal også være bevisste på hvem det er som tjener mest på den andres kunnskap, og vi bør respektere folks valg. Sjølsagt er det lurt å vite hva en takker nei til, men en har rett til å velge å være dum.

Jeg vil for eksempel gjerne slippe å lære mer om riktig kosthold og trening, jeg vil også gjerne slippe å lære meg flere fremmedspråk, selv om at noen hevder at det å kunne bare et fremmedspråk er et handikap. Jeg synes rett og slett det er boring. Jeg har derimot lyst til å lære mer zoologi og å sy. Definerer myndighetene slike lyster inn i begrepet livslang læring, eller var det ikke helt det de tenkte på?

... hvor ble den gode pedagogen av?

Jeg var på valgmøtet i dag. Det begynte kl 14.00 og skulle vare til 16.30. Dessverre måtte jeg forlate åstedet kl 15.45 før kandidatene rakk å si noe om den ordinære høgskolelæreren eller høgskolelektoren. Han eller hun det er flest av og som bruker det meste av sin tid på å undervise og veilede og har lite eller ingen FoU-tid. Ettersom jeg gikk glipp av hva de hadde å si om denne store gruppen kolleger gikk jeg til nettsidene der de ulike valgprogrammene står, http://hio-hiak.no/Valg-2011/Rektor-og-prorektorvalget-2011. Men tro det eller ei, veilederen, høgskolelæreren eller høgskolelektoren nevnes ikke! Alle rektorkandidatene har oversett eller glemt den som har mest studentkontakt.

Det jeg fikk med meg er at rektorkandidatene Trine B. Haugen og Kari Toverud Jensen ønsker å sikre studiekvalitet og inspirere studenter ved å la studentene møte de ”beste” tidlig i studiet. Hvem er så de beste? Ja, det er i alle fall ikke den ordinære veilederen, læreren eller lektoren. Det er: ”høyt kompetente forskere” det vil si ” våre beste forskere” for ” [P]å den måten kan vi pirre studentenes nysgjerrighet og identitetsbygging” og da vil de bli «som deg»! - altså forskerne.

Sykepleieren vil dermed ikke bli sykepleier, læreren vil ikke bli lærer, ergoterapeuten vil ikke bli ergoterapeut, ingeniøren vil ikke bli ingeniør. Alle vil bli forskere og professorer. Det er jo supert, men hvem skal da ta seg av … røkla?

Er vi klarsynte eller paranoide?

Pedagogisk utviklingssenter (PUS) er i ferd med å bli et oppsamlingssted for høgskolens løse fagfugler, de som ikke passer inn i høgskolens organisatoriske og administrative rammer. Dette uten at Pus’ miljøet, så vidt meg bekjent, er trukket inn i prosessene.

Hva sier det om hva PUS er eller oppfattes som? I løpet av de siste årene har PUS fått flere overraskelsespresanger i form av ny kompetanse. I 2007 ble tidligere Norsk Fagspråk lagt til PUS, deretter flyttet Interkult inn, ny E-læringskompetanse ble tilført, så English for Academic Purposes og nå ennå mer E-læring. Ikke alle er i samme lokaler og ikke alle er under samme ledelse. Vi er alle velkomne, men hvorfor samles vi i PUS? Hva vil HiOs ledelse med oss og hva vil vi? Ingen har ennå spurt etter PUS’ mening så vidt jeg vet.

Det å si nei takk til en verdifull presang er uhørt. Ingen liker de utakknemmelige. Men det er heller ikke enkelt å bli satt i takknemmelighetsgjeld. Sannheten er at disse gavepakkene skaper uro. En uro som tiltar i styrke på grunn av en uviss framtid. HOA er en realitet, men sentrenes framtid er ennå ikke blitt utredet. Hva er gavene et uttrykk for? Hvordan skal vi tolke dem? Hvorfor spør ingen hva vi tenker, trenger og ønsker oss? Vi har blant annet behov for tilførsel av kompetanse innen fagområder som vi til nå ikke finner i gavepakkene.

Når dette er sagt, må det også sies at det er positivt at fagmiljøet utvides. Det kan gi nye muligheter for fagutvikling. Men det forutsetter en tydelig profil som varer en stund. Det er denne uttalte profilen som må bestemme hvilken kompetanse som skal ligge i en fagenhet. En faglig enhet er altså mer enn et kontorfellesskap.