Includekonferens på Malmö högskola - ettertanke ...

Profesjonsstudier handler i stor grad om å gjøre folk like. Studentene våre skal bli profesjonsutøvere etter en viss standard. Hvordan forholder dette seg til det flerkulturelle/globaliserte samfunnet?

Høgskolen i Oslo arbeider for å ha et flerkulturelt og internasjonalt studiemiljø. Flere av våre Interkultprosjekt har handlet om tiltak for at studenter skal komme seg igjennom studiene, tiltak som skal bidra til at studentene blir mer språklig og kulturelt like. De skal inneha det språket og føye seg etter den kulturen studiene og profesjonen krever. Det flerkulturelle er i praksis knyttet til studentenes bakgrunn og til pensumlista der en gjerne leser om “de andre”, og i mindre grad til en pedagogisk praksis som benytter seg av mangfoldet som en ressurs og en bredderekruttering.

I arbeidet mot et universitet er jeg redd for det flerkulturelle vil i større grad måtte vike for det tradisjonelle, for forestillingen om hva et universitet er og må være. Det kan føre til mer akademisk hvitvasking, økt elitisering, mer enkulter enn flerkultur.

Om å mislykkes

Den som i grunden och begynnelsen är misslyckad kan inte misslyckas. Jag hade misslyckats. För att misslyckas måste man ha en potential att också lyckas. Bruno Liljefors! Att misslyckas är et privilegium även för medelmåttan.

(Torgny Lindgren (2010). Minnen. Stockholm: Nordstedts.)

Skrivementoropplæring er gjennomført

Vi har nettopp hatt opplæring av søkere til skrivementorstillingene. De som deltok var en inspirerende og ikke minst imponerende gjeng som både viste stor tekstforståelse og gode veiledningsferdigheter. Samlet sett hadde gruppa svært bred studieerfaring fra blant annet HiO, HiAk, UiO og fra utlandet.

Flere og flere av HiOs studenter tar kontakt med skrivementorer for å få hjelp i skriveprosessen. Skrivementorene gir også skrivekurs og kan, etter avtale med avdelinger, følge enkeltstudenter tett i arbeidet med en skriveoppgave. Jeg er sikker på at våre nye skrivementorer kommer til å gjøre en god jobb.

MLL-bevegelsen

Slow cities, slow living, slow food, kortreist mat og grønne verdier har status. Ja, til og med slowfox er hentet fram fra glemselen, men slow learning eller no learning er ingen interessert i. Nei, vi skal lære på spreng, halse etter kunnskap, kjempe for å holde tritt med samfunnsutviklingen. Livslang læring er ikke et valg, men et krav og en plikt - derfor er jeg i mot livslang læring (MLL).
Da jeg kom på jobb i dag og logget meg inn på pc’n var mitt gamle Wordprogram borte og et nytt installert. Jeg kunne slå av pc’en, gå hjem for aldri å komme tilbake, eller lære meg det nye. Det ble det siste … og det var OK.

Å gi folk anledning til å lære når de har behov og lyst er viktig, men å forlange et evig livslangt læringsprosjekt er too much. Ingen unngår livslanglæring. Men en må ha rett til å reservere seg mot kunnskapspushing. Er det for eksempel riktig å tvinge eldre til å kjøpe datautstyr, datakurs og datastøtte gjennom skjulte mekanismer som billigere priser på nett? Vi som arbeider med utdanning og læring skal være forsiktige med å definere andres læringsbehov. Vi skal også være bevisste på hvem det er som tjener mest på den andres kunnskap, og vi bør respektere folks valg. Sjølsagt er det lurt å vite hva en takker nei til, men en har rett til å velge å være dum.

Jeg vil for eksempel gjerne slippe å lære mer om riktig kosthold og trening, jeg vil også gjerne slippe å lære meg flere fremmedspråk, selv om at noen hevder at det å kunne bare et fremmedspråk er et handikap. Jeg synes rett og slett det er boring. Jeg har derimot lyst til å lære mer zoologi og å sy. Definerer myndighetene slike lyster inn i begrepet livslang læring, eller var det ikke helt det de tenkte på?

... hvor ble den gode pedagogen av?

Jeg var på valgmøtet i dag. Det begynte kl 14.00 og skulle vare til 16.30. Dessverre måtte jeg forlate åstedet kl 15.45 før kandidatene rakk å si noe om den ordinære høgskolelæreren eller høgskolelektoren. Han eller hun det er flest av og som bruker det meste av sin tid på å undervise og veilede og har lite eller ingen FoU-tid. Ettersom jeg gikk glipp av hva de hadde å si om denne store gruppen kolleger gikk jeg til nettsidene der de ulike valgprogrammene står, http://hio-hiak.no/Valg-2011/Rektor-og-prorektorvalget-2011. Men tro det eller ei, veilederen, høgskolelæreren eller høgskolelektoren nevnes ikke! Alle rektorkandidatene har oversett eller glemt den som har mest studentkontakt.

Det jeg fikk med meg er at rektorkandidatene Trine B. Haugen og Kari Toverud Jensen ønsker å sikre studiekvalitet og inspirere studenter ved å la studentene møte de ”beste” tidlig i studiet. Hvem er så de beste? Ja, det er i alle fall ikke den ordinære veilederen, læreren eller lektoren. Det er: ”høyt kompetente forskere” det vil si ” våre beste forskere” for ” [P]å den måten kan vi pirre studentenes nysgjerrighet og identitetsbygging” og da vil de bli «som deg»! - altså forskerne.

Sykepleieren vil dermed ikke bli sykepleier, læreren vil ikke bli lærer, ergoterapeuten vil ikke bli ergoterapeut, ingeniøren vil ikke bli ingeniør. Alle vil bli forskere og professorer. Det er jo supert, men hvem skal da ta seg av … røkla?

Er vi klarsynte eller paranoide?

Pedagogisk utviklingssenter (PUS) er i ferd med å bli et oppsamlingssted for høgskolens løse fagfugler, de som ikke passer inn i høgskolens organisatoriske og administrative rammer. Dette uten at Pus’ miljøet, så vidt meg bekjent, er trukket inn i prosessene.

Hva sier det om hva PUS er eller oppfattes som? I løpet av de siste årene har PUS fått flere overraskelsespresanger i form av ny kompetanse. I 2007 ble tidligere Norsk Fagspråk lagt til PUS, deretter flyttet Interkult inn, ny E-læringskompetanse ble tilført, så English for Academic Purposes og nå ennå mer E-læring. Ikke alle er i samme lokaler og ikke alle er under samme ledelse. Vi er alle velkomne, men hvorfor samles vi i PUS? Hva vil HiOs ledelse med oss og hva vil vi? Ingen har ennå spurt etter PUS’ mening så vidt jeg vet.

Det å si nei takk til en verdifull presang er uhørt. Ingen liker de utakknemmelige. Men det er heller ikke enkelt å bli satt i takknemmelighetsgjeld. Sannheten er at disse gavepakkene skaper uro. En uro som tiltar i styrke på grunn av en uviss framtid. HOA er en realitet, men sentrenes framtid er ennå ikke blitt utredet. Hva er gavene et uttrykk for? Hvordan skal vi tolke dem? Hvorfor spør ingen hva vi tenker, trenger og ønsker oss? Vi har blant annet behov for tilførsel av kompetanse innen fagområder som vi til nå ikke finner i gavepakkene.

Når dette er sagt, må det også sies at det er positivt at fagmiljøet utvides. Det kan gi nye muligheter for fagutvikling. Men det forutsetter en tydelig profil som varer en stund. Det er denne uttalte profilen som må bestemme hvilken kompetanse som skal ligge i en fagenhet. En faglig enhet er altså mer enn et kontorfellesskap.

Lar vi oss styre gjennom magen?

Matprat 1
Flere prosjekt på HiO ønsker å samle studenter til møter utenom undervisning. For at studentene skal komme, mener mange av initiativtakerne at det er nødvendig å spandere mat på dem. Mye av møteforberedelsene går med på matinnkjøp og borddekking. Deretter går halvparten av møtetida til pizza og tapas. Hva med det faglige innholdet? De fleste av oss, både studenter og tilsatte, er på høgskolen på grunn av faginteresse. Vi ønsker å lære, formidle og utvikle kunnskap. Vi har en kunnskapshunger. Et raskt kikk i speilet og på de rundt meg forteller at primærbehovet for mat sannsynligvis er dekket for de fleste. Er det naivt å tro at studenter har et faglig engasjement ut over å følge det obligatoriske studieprogrammet? Vel, en kan velge å være godtroende, i dette tilfelle å ha god tro på studentene.

Matprat 2
Det er en kjent sak at setter du matrester fra et møte eller fjorårets julekaker framfor pedagogisk personale er alt borte innen 2 minutter. Vi er tydeligvis sultne, men hvor sultne er vi? Lar vi oss forføre av gratis mat og drikke? Gjør det oss godlynte, medgjørlige og lydhøre? I verste fall kan denne foringa ses på som et uttrykk for underkjennelse. I forbindelsen med sammenslåingen av HiO og HiAk var jeg på to arrangement i forrige uke. Jeg åt og drakk både på Bristol og Sentrum Scene og det må ha kostet flesk. Jeg traff gamle og nye kolleger under trivelige omgivelser, men hva var egentlige poenget? Hvis vi skal nærme oss hverandre faglig, hvis vi skal ha reelle diskusjon om felles løsninger og framtid, må vi vite at det vi konkluderer med har betydning. Er det tilfelle, er jeg mer enn villig til å brette opp ermene og fortsette arbeidet i fellesskap slik rektor på HiO oppfordret til under feiringa av HOA (Høgskolen i Oslo og Akershus). Men om løpet allerede er kjørt er det lite tilfredsstillende å legge planer i matos. Da foreslår jeg heller at min kuvert går direkte til kvalitetsheving av studietilbud.

Matprat 3
SjølreFLESKsjon: har jeg både blitt surmaga og fått magemål i løpet av ei og samme uke?

Pedagogiske ideer i statens klør

I nyhetsmediene kan vi lese hvordan Veidekke og NCC har samarbeidet i anbudsrunder og "lurt staten", for å bruke Dagsavisens ord. Anskaffelser og tjenester skal ut på anbud før avtaler gjøres. Så langt, så bra. For statlige utdanningsinstitusjoner gjelder selvfølgelig samme regel, noe som er rett og rimelig. Det skal innhentes minimum 3 anbud når det gjelder anskaffelser inntil 500 000. Igjen kan en si at dette er både rett og rimelig, men det er også noen "men" her. Til kurset "Språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon" som vi tidligere har omtalt på denne bloggen, skal det lages både brosjyrer og et ressurshefte. Teksten står vi for selv, men layouten trenger vi hjelp til. Altså: ut på anbud! Men så viser det seg at et spesifikt firma har inngått en rammeavtale med institusjonen, noe som innebærer at de har førsterett til å utføre dette arbeidet - kanskje til og med om tilbudet fra dette firmaet er dyrest. Likevel - anbud må innhentes. Til hvilket formål spør jeg, hvor er logikken - ?
Som vitenskapelig tilsatt skal vi altså både drive pedagogisk utvikling, utvikle læremateriell og føre opp timer på vår allerede sprengte arbeidsplan til å innhente anbud i et landskap som er ukjent for oss - og utfallet er gitt på forhånd. I forskningens verden er begrunnelser og grundige refleksjoner naturlige ingredienser. En begrunnelse på hvorfor dette må gjøres har jeg ikke fått og jeg spør igjen....hvor er logikken i denne?

Kunnskapsdepartementet - for enkelt!

Kunnskapsdepartementets rapport fra 20.12.2010, Behov og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft fram mot 2020, konkluderer med at det vil være "samfunnsøkonomisk lønnsomt å fase flere inn i høyere utdanning de neste ti årene". Løsningen ser ut til å være flere studieplasser, spesielt der skoen trykker mest. Men er det virkelig så enkelt, flere studieplasser og flere som utdannet - og alt ordner seg?

Glemmer ikke departementet et aldri så lite moment her, nemlig den økende og ressurssterke gruppen av innvandrere som ikke kommer så langt som til høyere utdanning fordi det er for språklig krevende? Vi vet at verken Bergenstesten høyere nivå, Universitetets norskkurs trinn III eller tilsvarende språkopplæring kan gi tilstrekkelig språklig erfaring, språklig bredde og dybden til å kunne fungere tilfredsstillende i høyere utdanning og delta aktivt i det faglige og sosiale miljøet blant medstudenter. En rekke studier har vist dette, blant annet egne studier fra Høgskolen i Oslo. Som en konsekvens av dette har Greek og Jonsmoen utviklet et kurs "Språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon", et halvårig kurs for innvandrere som har bestått de nevnte språktester og som ønsker å søke profesjonsutdanninger. Kurset er utviklet på bakgrunn av mange års erfaring med nettopp denne studentgruppen, men vi snakker tydeligvis for døve ører.

Men likevel, og nok en gang: å avsette midler slik at dette kan tilbys framtidige søkere kan vise seg å være både strategisk, samfunnsøkonomisk og klokt!
http://www.hio.no/Enheter/Pedagogisk-utviklingssenter/Flerkulturelt-laeringsmiljoe/Spraak-og-kommunikasjon-i-utdanning-og-profesjon/Kursbrosjyre

På seg selv kjenner man ingen

- noe å gruble på?