Bedre eksamensresultat!

Studenter som benyttet seg av skrivementorer og skriveworkshops under arbeidet med bacheloroppgaven høynet karakternivået.

Våren 2011 fikk studenter med norsk som andrespråk tilbud om skrivestøtte i tillegg ordinær faglig veiledning. Det ble arrangert 3 workshops som hadde til hensikt å øke forståelsen for og kunnskapen om de utfordringer og krav som stilles til bacheloroppgaven. Hver student fikk i tillegg tildelt en skrivementor fra Studieverkstedet som fulgte dem i skriveprosessen fram til levering. Skrivementorene ga bachelorstudentene mulighet til å snakke om skrivearbeidet sitt. Studentene fikk interesserte lesere som stilte spørsmål til både innhold og form. En av studentene forteller at skrivementoren stilte spørsmål om: « … hvorfor jeg har valgt å skrive det jeg skriver og på den måten. Så det ble veldig sånn begrunnelser og jeg følte at det er jeg som har kontrollen på oppgaven, og at jeg forteller en historie.»

Erfaringene er så gode at tilbudet videreutvikles - og ryktet går. En uke etter studiestart har vi lange lister av studenter som ønsker å forbedre seg som skrivere - denne gangen før de tar fatt på bacheloroppgaven. Dette gjelder også de som har norsk som førstespråk.

Tilbudet om workshops og skrivementorer i arbeidet med bacheloroppgave var et samarbeid mellom Pedagogisk utviklingssenter (PUS) og Velferdsfag ved HiOA, og inngikk i forskningsprosjektet «Skrivetradisjoner og utdanning – å skrive seg til profesjonsutøvelse” ved PUS skoleåret 2010-2011. Funn fra denne forskningen følges opp i forskningsprosjekt «Skriveveiledning i høyere utdanninning – hvordan veileder jeg?» som startet opp august 2011.

Startskuddet har gått for et nytt studieår og en ny og sammenslått høgskole

Med store ord fra festtaler har startskuddet gått for et nytt studieår. Terrorhandlingene denne sommeren har satt sitt preg på alle, noe som gjenspeiles i ulike taler. Vi har hørt Aasland si at utdanning er en motvekt mot hat og fordommer - ulike argumenter brytes og studentene får forståelse for forskjellige perspektiver og ståsteder. Høgskolens rektor framholdt samhold og omsorg som viktige kjerneverdier.

Det er selvfølgelig ikke mulig å være uenig i dette, men det er ofte langt fra ord til handling - også her. Vi vet at mange studenter faller utenfor, ikke fordi de ikke evner å forstå, men rett og slett fordi de ikke har det språket som skal til for å engasjere seg, delta i sosiale aktiviteter og nyttiggjøre seg det høgskolen tilbyr. Skal utdanning bli en reell motvekt mot fordommer, er det på tide at vi gjør en innsats uten skylapper.

Deltakelse i høyere utdanning krever språklige ferdigheter på et høyt nivå - ikke alle har det. Med bidrag fra Interkultmidler er SKOMP - et kurs i språk og kommunikasjon for voksne innvandrere i høyere utdanning - utviklet. Flott det, men hva så...........nok et opplegg som havner i en skrivebordsskuff? Hvor blir det av støtten og hjelpen til å dra dette i gang? Burde ikke Kunnskapsdepartementet, IMDI og andre være interessert i dette prosjektet?

Vel - vi krummer nakken som vanlig og setter i gang på egenhånd - men alt hadde vært så mye enklere med et støtteapparat i ryggen.

Å skrive skal ikke være lett

Nok en artikkel er fullført, en lang dags ferd mot natt.... Å skrive er og blir et hardt arbeid, samme hvor mye og ofte en skriver. Likefullt er det viktig å formidle egne tanker og erfaringer i en skreven tekst. Man får orden på tankene, stimuleres til å søke ny kunnskap og ikke minst øker tekstbevisstheten. Det siste er avgjørende for selv å kunne gi god veiledning til studenter i deres skrivearbeid. I høgskolestudier stilles det høye krav til studentenes evne til skriftlig, faglig formidling, og lite tyder på at dette minker. Et betimelig krav er derfor at lærerne selv er fortrolig med akademisk skriving. Men er de det? Ja, noen er kanskje det. Men de aller fleste har mer enn nok med å få dagens gjøremål i havn og det blir lite tid og overskudd til å gi seg i kast med fagskriving - og barrieren blir ikke mindre av det. Moral er derfor: det som kreves av studentene skal beherskes av deres veiledere. Det må stimuleres til og avsettes tid til skrivearbeid og tekstbevissthet om vi med rette kan hevde at studentene får veiledning med den kvaliteten de har krav på!

SKOMP - hva er det?

Forskning og lang erfaring har overbevist oss om at den norskspråklige kompetansen til voksne innvandrere ikke alltid strekker til i et høgskolestudium. Innvandrere representerer en ressurs som vi må ta vare på. Dessverre har det til nå først og fremst tilhørt festtalens retorikk. Det har vært lite villighet både på departementsnivå og institusjonsnivå til å satse på økte ferdigheter i språk og kommunikasjon for denne gruppen studenter. Skal ressursene komme samfunnet til gode gjennom møte med målgruppen i profesjonsutøvelse, må det språklige og kommunikative handlingsrepertoaret utvides for mange profesjonsutøvere. Men det ser ut til at en er fornøyd så lenge eksamen er bestått og nok en gruppe profesjonsutøvere er uteksaminert. Dette er etter min oppfatning ikke godt nok.

Vi satser derfor friskt og tilbyr SKOMP, et kurs i språk og kommunikasjon i utdanning og profesjon, med kursstart 5. september 2011.

http://profkomstud.blogspot.com/2011/06/skomp.html

Fusk nok en gang

Plagiering på skriftlige oppgaver har nok en gang vært i medienes søkelys. Uttalelsene om at "studentene jukser på skriftlige oppgaver og de stryker" og "noe må gjøres" er gjengangere både i pressen og blant faglig tilsatte i høyere utdanning. Jeg spør: er dette sannheten eller bare virkeligheten sett fra et ståsted? Virkeligheten kan som kjent sees fra ulike vinkler, og det er ikke mer enn rett og rimelig å betrakte slike påstander også fra studentenes side. Da blir spørsmålet om de jukser eller rett og slett bare gjør så godt de kan viktig å stille. I kjølvannet av dette spørsmålet blir det naturlig å spørre hva de faktisk forstår, hvordan veiledningen har hjulpet dem og hva slags skriveopplæring de har fått. Skriveforskning utført av undertegnete og Kari Mari Jonsmoen viser at studentene er godt kjent med faren for plagiering og reglene for dette, og at de gjør så godt de kan. De strever med å tilfredsstille de kravene de blir stilt overfor fra første studiedag. De forstår ikke helt hvordan dette skal gjøres og etterlyser veiledning og konkrete eksempler som gir forståelse.

Altså bør vi snart som faglig tilsatte rette søkelyset mot oss selv, mot de oppgavene vi gir studentene og mot de kravene vi stiller - og ikke minst om vår veiledning faktisk bidrar til forståelse,

Studieforberedende kurs

Studieforberedende kurs er nok en gang blitt en suksess. I år har det vært rekordstor søkning til kurset og bare en brøkdel har fått plass. 80 deltakere bruker en uke av sommeren til å sitte på skolebenken og forberede seg på hva som venter dem som studenter. Deltakerne representerer mangfoldet i høgskolen. Det er unge som kommer rett fra skolebenken, godt voksne som har lang arbeidserfaring bak seg, deltakere med norsk som førstespråk og med norsk som andrespråk, menn og kvinner. Dessverre er ikke høgskolen selv like godt representert fordi ikke alle utdanninger prioriterer å bruke ressurser på dette arbeidet. Vi kunne ønsket dette annerledes. Evalueringer av forkurset fra 2004 viser at deltakerne er svært fornøyde. De lærer, de har det morsomt og de blir kjent med framtidige medstudenter. Kanskje får de studieplass, kanskje ikke, men deltakelse på kurset gir lyst og motivasjon til å prøve igjen. Som kursdeltakere får vi en vitamininnsprøyting før ferien. Det er morsomt å lykkes!

Includekonferens på Malmö högskola - ettertanke ...

Profesjonsstudier handler i stor grad om å gjøre folk like. Studentene våre skal bli profesjonsutøvere etter en viss standard. Hvordan forholder dette seg til det flerkulturelle/globaliserte samfunnet?

Høgskolen i Oslo arbeider for å ha et flerkulturelt og internasjonalt studiemiljø. Flere av våre Interkultprosjekt har handlet om tiltak for at studenter skal komme seg igjennom studiene, tiltak som skal bidra til at studentene blir mer språklig og kulturelt like. De skal inneha det språket og føye seg etter den kulturen studiene og profesjonen krever. Det flerkulturelle er i praksis knyttet til studentenes bakgrunn og til pensumlista der en gjerne leser om “de andre”, og i mindre grad til en pedagogisk praksis som benytter seg av mangfoldet som en ressurs og en bredderekruttering.

I arbeidet mot et universitet er jeg redd for det flerkulturelle vil i større grad måtte vike for det tradisjonelle, for forestillingen om hva et universitet er og må være. Det kan føre til mer akademisk hvitvasking, økt elitisering, mer enkulter enn flerkultur.

Om å mislykkes

Den som i grunden och begynnelsen är misslyckad kan inte misslyckas. Jag hade misslyckats. För att misslyckas måste man ha en potential att också lyckas. Bruno Liljefors! Att misslyckas är et privilegium även för medelmåttan.

(Torgny Lindgren (2010). Minnen. Stockholm: Nordstedts.)

Skrivementoropplæring er gjennomført

Vi har nettopp hatt opplæring av søkere til skrivementorstillingene. De som deltok var en inspirerende og ikke minst imponerende gjeng som både viste stor tekstforståelse og gode veiledningsferdigheter. Samlet sett hadde gruppa svært bred studieerfaring fra blant annet HiO, HiAk, UiO og fra utlandet.

Flere og flere av HiOs studenter tar kontakt med skrivementorer for å få hjelp i skriveprosessen. Skrivementorene gir også skrivekurs og kan, etter avtale med avdelinger, følge enkeltstudenter tett i arbeidet med en skriveoppgave. Jeg er sikker på at våre nye skrivementorer kommer til å gjøre en god jobb.

MLL-bevegelsen

Slow cities, slow living, slow food, kortreist mat og grønne verdier har status. Ja, til og med slowfox er hentet fram fra glemselen, men slow learning eller no learning er ingen interessert i. Nei, vi skal lære på spreng, halse etter kunnskap, kjempe for å holde tritt med samfunnsutviklingen. Livslang læring er ikke et valg, men et krav og en plikt - derfor er jeg i mot livslang læring (MLL).
Da jeg kom på jobb i dag og logget meg inn på pc’n var mitt gamle Wordprogram borte og et nytt installert. Jeg kunne slå av pc’en, gå hjem for aldri å komme tilbake, eller lære meg det nye. Det ble det siste … og det var OK.

Å gi folk anledning til å lære når de har behov og lyst er viktig, men å forlange et evig livslangt læringsprosjekt er too much. Ingen unngår livslanglæring. Men en må ha rett til å reservere seg mot kunnskapspushing. Er det for eksempel riktig å tvinge eldre til å kjøpe datautstyr, datakurs og datastøtte gjennom skjulte mekanismer som billigere priser på nett? Vi som arbeider med utdanning og læring skal være forsiktige med å definere andres læringsbehov. Vi skal også være bevisste på hvem det er som tjener mest på den andres kunnskap, og vi bør respektere folks valg. Sjølsagt er det lurt å vite hva en takker nei til, men en har rett til å velge å være dum.

Jeg vil for eksempel gjerne slippe å lære mer om riktig kosthold og trening, jeg vil også gjerne slippe å lære meg flere fremmedspråk, selv om at noen hevder at det å kunne bare et fremmedspråk er et handikap. Jeg synes rett og slett det er boring. Jeg har derimot lyst til å lære mer zoologi og å sy. Definerer myndighetene slike lyster inn i begrepet livslang læring, eller var det ikke helt det de tenkte på?